Alt hadde gått smertefritt. Ikke var jeg dehydrert, ingen ankler var hovne, ikke noe jetlag. Jeg hadde flydd i underkant av hundre minutter, på den tiden rekker man ikke stor mer enn litt over fire episoder av Venner for livet, uten reklamepauser vel og merke. Men jeg skulle ikke famle meg ut av flyet og inn i et nytt land med ny kultur, nytt landskap og kjøpe nye flipflops. 

Fra Evenes til Gardermoen, den hjemmevante ruta var det jeg hadde tatt. På vei til bagasjebåndet ble jeg gående og skule på passasjerene som skulle reise internasjonalt. Der var de, folk som skulle ut for å se verden. Eventyrere med forventningsfulle smil, lette klær og hele verden for sine føtter.

Jeg har altså pådratt meg skikkelig reisefeber på turen mellom hjem og hjem, men har ingen billett. Verken til fly, tog eller buss. Intet midnight train going anywhere. Intet fly til månen for å leke blant the stars. I lillelommen på sekken, bak en notatbok, et par penner, en Blistex og muligens noe småmynt, har jeg alltid passet liggende. Det er en vane jeg har hatt siden en svunnen tid da jeg var en av dem som sprang rundt på ‘utlands’. Fra tiden da jeg pakket sekken på null komma niks og fløy opp og avsted. Da man var gatekjent i Bangkok, og London var en lek. Om det var meldt regn i Sydney, sa man bare “æsj, come on, vi drar til Melbourne”.

Passet har blitt fornyet siden da, men ikke særlig påskrevet. På nesten ett tiår er Spania det lengste jeg har vært. Har bare romstert rundt, trutt og trygg i de samme gatene i Oslo og Stockholm, opp og ned, på tvers og baklengs. For ikke å glemme mine kjære Øksnes-fjell.

Kofferten kom omsider, og jeg trilla til flybussen ikledd ny vinterjakke og nyklipt vårsveis. Vel inne i Oslo ble jeg møtt av fønvind (noe av det vakreste som finnes, både definisjonen og selve ordet!) og vinterjakken måtte åpnes, flekkes av og pakkes bort med det samme. 

Oslo var solrikt, men grått. De små snøskavlene langs veien var svarte, gatene dekket av grus. Men innimellom støvet og steinene tittet hestehov opp. Og plutselig kom krokuser og snøklokker. Knopper på trærne, endelig farger! Gatene ble sakte men sikkert feid, folk kom ut av hi. Engangsgriller begynte så smått å røyke i parkene rundt om, tele be damned! Plutselig krydde hovedstaden av bysykler, fullsatte uteserveringer og russekort lå strødd omkring. Folk i korte shorts, folk i dunjakker. Som perler på en snor var alle vårtegnene der.

Verden krymper visst, dens fjerne hjørner og strøk blir stadig mer tilgjengelig med kraftig økende teknologi og infrastruktur. I min tid tok toget fra Oslo til Stockholm hele seks timer, men nå tar det bare fem og en halv! Tunneler skal graves mellom Evenes og retningen ut mot Vesterålen, en halvtime skal høvles av den lange, trutte kjøreturen til flyplassen. Tør ikke tenke på hvor mange timer jeg ville ‘spart’ om jeg fløy til Australia i dag. Det blir stadig færre episoder av Venner for livet man kan presse inn i reisetiden. Og med Netflix og HBO kan man jo reise verden rundt samt reise i selve tiden. Det blir stadig enklere å ignorere hvor enorm verdenen faktisk er. 

Til tross for reisefeberen og med passet parat i sekken, måtte jeg ta meg sammen og huske at jeg nettopp hadde vært hjemme på kanskje verdens fineste sted og nå hadde reist hjem til kanskje verdens fineste by. Det eneste rette å gjøre den dagen jeg kom av flyet var å stoppe opp og lukte ordentlig på nærmeste vårblomst. •