Vi har en innrømmelse å komme med. Lover du å ikke bli sint?

40 minutter etter Sortlandsbrua krabbekjører vi i førti graders vinkel på det som mest av alt minner om en isbré. Djupe, bunnløse grøfter venter på hver side av den overdimensjonerte istappen av en vei. Kroppen er full av bonanger. Når vi klarer å karre bilsnuten over en bakketopp og møter skiltet “Privat vei”, faller motet i dørken som en stein. Jeg har sett for mange skrekkfilmer som starter med havari på fremmed manns eiendom.
– Vi snur. Kom igjen, vi snur.

Kanskje er det vår lokale utgave av “Jeg har faktisk ikke vært lengre nord enn Trondheim”. Men jeg har aldri kjørt lengre enn til Blokken. Fiskfjord, Kvitnes, Kvantoelva, Hennes og Kaljord. Bygdene som hører til under paraplyen Innlandet, har vært en snakkis jeg aldri har kunnet koble til annet enn de lysene som plirer ved foten av en en stor, kvass tanngard på andre siden av sundet, som et parallelt univers til strekninga Sortland-Stokmarknes. The other side. Som et nabohus du aldri har banket på, eller en klassekamerat du aldri har sagt hei til. Dette må gjøres noe med.

Etter en u-sving i bunnen av Sigerfjorden, begynner verden for alvor å kjennes perifer ut. Skiltene med fremmede navn på, kommer som perler på ei snor. Ei ørn bakser fram fra under Djupfjord-brua og stryker rett over biltaket. Fra den nedlagte butikken i Blokken er passért, er det som å ha returnert til sitt eget hjemsted etter et alvorlig hukommelsestap. Alt ser kjent ut, men allikevel ikke.
– Hva er planen?
– Vi kjører til veien stopper.
– Ja, det gjør vi.

På moloen på Hennes, står du midt oppi det. Du ser hvorfor det er fire rundinger på Hadsel sitt kommunevåpen. Fire øyer og et hav imellom. Setter du deg i bilen på Hennes, ruller du inn på tunet til beslutningstakerne først en time og ett kvarter seinere. Det er nøyaktig like langt til Svolvær herfra, om du tar hurtigbåten og hopper på Lofast.

Vi finner fotfeste etter retretten utenfor Snarkjøp-butikken på Hennes. Lillian Kornbakk og June Nikolaisen driver Møysalbua på Hennes. Sortimentet er skreddersydd etter hva folket her ønsker seg. De serverer vafler. Her er ei avdeling med kafé, en sofakrok og liketil en bardisk. For turister på gjennomreise er oddsene store for å ende opp med å ha én fot på stedet året rundt, gjerne i form av ei hytte.

I nabolaget har falleferdige hus, modne for å bli j evna med jorda, blitt restaurert, forteller Lillian. Her er folk som slår seg ned, turister som kommer tilbake år etter år. Kanskje er hun selv midt i kjernen av positiviteten som brer seg. Hva hadde stedet vært uten butikken?
– Vi prøvde å være uten butikk ei stund. Det var ikke like trivelig, sier June.
Så de gjorde noe med det, og startet opp Snarkjøp Hennes for snart tre år siden. Nå omsetter butikken på 58 kvadratmeter omsetter for netto 6 millioner kroner i året.
– Og har du hørt, nå skjer det jo ting på Kvitnes.
Den store snakkisen mellom butikkhyllene. At den gjeveste restauranten i regionen skal legges til gårdsnummer én her ute, den gamle Hovdegården.
– Blir det noen følelse av fellesskap mellom de fire øyene? Føler dere at dere hører til Melbu? Stokmarknes?
June ser på meg over brillene. De svarer litt motvillig:
– Er du seriøs?
– Kommunemessig tenker jeg at vi er lett å glemme, sier Lillian.
– Vi betaler vår skatt, men må klare oss selv.
Gjennom Merkur-programmet fordeles millioner av statlige kroner til butikker i utkantstrøk. Beløp som kommer godt med i drifta. De trengte bare en uttalelse fra kommunen, for å få sendt søknaden i fjor.
– Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg purret. Vi fikk ikke svar engang, så vi fikk ikke noe fra den potten i fjor. Kanskje det blir likere i år?
– Vi har jo lyst til å bytte ut ting før de ryker.
Senere samme uke ble butikken kåret til årets Snarkjøp-butikk, og Lillian og June fikk diplom og tur til Roma. Gratulerer!

– Dere turte å kjøre så langt? Jeg tar fem hundre for å dra biler opp av grøfta, nemlig.
Han har akkurat åpnet døra og hilst på et par fremmede. Noe på komfyren gir fra seg et “poff” og et fres, og han smetter inn i huset igjen. Døra lar han stå åpen.
– Dåkker ska bære kom inn, roper han.
Når damene på nærbutikken sier det er trygt, så er det trygt. “Dåkker ska bære far ut og hels på han”, sa de. Vi la ut på den speilblanke tarmen av en vei igjen, denne gang tok vi tilfart. Forbi fergekaia på Kaljord, opp og ut i intet. Det lå et hus der, som ei gullpotte i enden av regnbuen. Dette huset er endestasjonen for Innlandet, alt annet er avstikkere.

Utsikta er av den sorten som utkonkurrerer TV i ni av ti tilfeller. Du kan bare bli sittende og glo. Han som bor her sover til han våkner og legger seg når han er trøtt. Han skulle starte med oppdrett her, slo seg ned sammen med kona og bygde hus. Men konsesjonen gikk til noen andre, og han fikk seg sjark istedet. Huset bugner av spor fra orienten fra sjømannstida, da han mønstret på som tenåring og reiste ut. Til Nord-Amerika og Sør-Amerika. Til det fjerne østen. Malm ene veien, olje tilbake. Vi forstyrrer ham midt i middagen, men det gjør ingenting, sier han. Han koker bare til seg selv, nå.

Adolf Amandus Johansen heter han. Far, bestefar og selverklært pellementmaker. Han løper i fjellet, fisker, skrur traktor, brøyter og leser krim.
– Fordelen med å bli gammel, sier han,
– Er at man glemmer så fort. Jeg kan ha glede av samme boka flere ganger, det er bare å vente til jeg har glemt den.
Han gliser og plukker opp “Politi” av Jo Nesbø. Den har han startet på for andre gang – selv om han nettopp har lest den.
– Det er en fulltidsjobb å være pensjonist, skal jeg si dere.

Adolf er født i 1946. Det har hendt seg at assosiasjonene til fornavnet har irritert ham.
– Det har hendt seg at jeg har fått telefon med “***** nazi”. Men jeg kan forsikre dere om at jeg ikke hadde noe med Hitler å gjøre!
Saken er den, at foreldrene hans hadde bestemt seg for dette navnet allerede før andre verdenskrig brøt ut.
– De døpte en bror av meg før krigen. Så døde han. Da bestemte de seg for å bruke navnet på nytt, forteller Adolf.
De måtte søke om å få bruke navnet, sier han, og fikk det innvilget.
– Bestefaren min het også Adolf. Han het Adolf lenge før Hitler var påtenkt.
Mellomnavnet Amandus har han fra bestefaren på motsatt side.
– Det er klart, jeg kunne jo ha snudd om på rekkefølgen. Men nå har jeg hatt navnet så lenge, og klart med det hele livet. •

Alle foto: Kristian Bålsrød