Jeg heter Ida og er journalist for Vesteråls-magasinet Yderst. Jeg vil gjerne, gjennom noen velvalgte ord, få deg med opp på Møysalen. Det tar en stund. Men jeg tror det er verdt det.

Telefonen ringer i setet ved siden av meg. Jeg tipper det enten er en av fjellførerne eller fotografen som skal være med på turen.
– Hei, det er Kim-Remi, fotografen, sier en stemme i andre enden.
– Vi bare lurer på om du er langt unna?
Et kjapt blikk på klokka, jeg vet at turen starter klokken ni. Nå er den halv ni.
– Jeg er på Hennes altså, jeg bare venter på å komme til båtplassen, svarer jeg akkurat idet et skilt med påskriften “Møysalturer” åpenbarer seg.
– Glem det, jeg svinger ned nå! Der ser jeg deg!

Det er egentlig ganske ulikt meg å dra på en slik tur alene, uten å kjenne noen, men idag skjer det. Jeg ser på det som en husmorferie av det litt mer ekstreme slaget. I flere dager har jeg gått rundt og lurt på hva jeg skal ta med. “Helt vanlig fjellutstyr”, står det på nettsiden. Hva betyr det? Likevel er jeg ganske sikker på at jeg har pakket det viktigste: sjokolade! Klokken halv sju sto jeg opp, spent som ei fjær etter ei urolig natt med lite søvn. Været er upåklagelig egentlig, og kjøreturen ut til Hennes blir bare en frydefull naturopplevelse. Dog var det mye lengre enn jeg husket, og en stopp på REMA1000 på Sortland gjorde visst at jeg kom litt skeivt ut.

[p_wcm_nonmember]

.... for å lese hele artikkelen må logge på. Hvis du allerede abonnerer på papir, registrerer du ditt abonnement her. Under her kan du enten kjøpe bare denne artikkelen, eller bestille abonnement.

[p_wcm_nonmember]
Halvår
299,-
Papir & nettutgave
Seks utgaver
Tilgang til vår digitale utgave
Arkiv-tilgang
BESTILL
Helår
499,-
Papir & nettutgave
12 utgaver
Tilgang til vår digitale utgave
Arkiv-tilgang
BESTILL
[/p_wcm_nonmember][p_wcm_restrict]Turen starter med å handhilse på to av de tre fjellførerne. Tom Lassesen og Kjell-Arne Aspenes. Begge har faste handtrykk. Et godt tegn. Jeg føler meg trygg med en gang. Inne i en kafé får vi briefing. Karlot Bømark, den mest erfarne av de tre fjellførerne, står foran en 3D-modell av området vi skal inn i. De ti andre deltakerne på turen – åtte jenter inkludert meg selv – og to menn, står rundt bordet. Alle har på seg proffe fjellklær. Du vet – Fjellräven, Norrøna, Stormberg. Jeg føler meg plutselig litt dust i den knallgrønne Kari Traa-tightsen, men jeg har pakket ekstra bukse med i sekken. Karlot peker og forklarer hvor vi skal gå for å komme opp på Møysalen. Noen av deltakerne har faktisk vært der før. Jøss!
– Dette er ikke en tur, det er en reise, sier Karlot.
– Vi skal ta gode pauser slik at vi ikke sliter oss ut.
Han kikker på skoene til følget. De fleste har på seg fjellsko, utenom ei, som har på seg løpesko i GoreTex.
– Vi kommer til å traske i ganske mye snø, så gode sko er alfa og omega, advarer han.

Etter briefinga går vi ned til båten som skal frakte oss til den innersta avkroken av Lonkanfjorden. Der starter turen på ordentlig. Havet ligger så stille som jeg sjelden har sett det. Jeg setter meg foran i båten, sammen med fotografen Kim-Remi Kjesbu (17), Emilie Steinsvik (16) – det eneste fjeset jeg drar kjensel på. Hun skal gå sammen med ei venninne, Ingeborg Torkildsen (14), og hennes far som er fra Hennes, Frank Torkildsen. Emilie ei sprek som ei fjellgeit og klyver opp på de fjellene hun finner for godt. Dagen i forveien var hun på Litjtinden.
– Gikk du på et fjell dagen før du skal opp på Møysalen? Jeg måper!
– Ja, jeg gikk og gikk og klarte ikke stoppe. Plutselig var jeg på toppen. Men det er ikke så høyt, litt over trehundre meter.
Frank forteller at han har vært på Møysalen en gang før, men at det er et halvt liv siden.
– På den turen var det også ei 75 år gammel dame som vi måtte dra opp den siste biten, forteller han lattermildt.

På tur til Møysalen

Kim-Remi er uten særlig erfaring med lengre fjellturer. Men jeg tror han kommer til å klare seg fint. Han har kameraet plantet mellom fingrene og knipser ivrig i vei. Alle på turen er inneforstått med at det er journalist og fotograf med i følget. Karlot kommer frem i båten og gjør seg til kjenne. Han forteller om hvorfor han startet som fjellfører, hvordan en tilfeldighet fører til en annen.
– Jeg ble ganske stygt kvestet i ei ulykke i 2001, og fant ut at vandring i ganske ulendt terreng gjorde meg godt. Jeg ble spurt om å være guide på en tur opp på Møysalen for noen år siden, hvilket jeg takket ja til, og her er jeg idag, snart to hundre (!) turer senere.
Innerst i Lonkanfjorden blir vi satt i land på ei flytebrygge. Herfra går stien jamnt og trutt langs et gammelt jernbanespor innover i Norddalen. Landskapet er nesten tropisk. Det er meldt om sytten varmegrader i løpet av dagen, og jeg kjenner allerede at det er behøvelig å skrelle jakken av seg. Jeg tok ikke skjorte med. Det angrer jeg på.
– Er det noen som synes det går litt fort?
Kim-Remi og jeg danner baktroppen sammen med Kjell-Arne. Etter noen meter stopper vi.
– Ja, nå kjenner dere sikkert at dere kan lette litt på bekledingen før vi fortsetter.

Han legger til litt praktisk informasjon og forteller litt om faunaen i området. Han er visst ganske opptatt av planter, han Karlot. Etterhvert som bakkene skifter ham fra gress til lyng og mose, kan man lett se at det kan bli et godt blåbærår. Til min store fornøyelse ser det ut som om molta også gjør et hederlig forsøk på å yngle. De hvite blomstene står tett-i-tett langsmed stien.
– Hvem ser forskjell på han og hun-blomstene? spør Karlot.
Ina, en av lærerne i følget, stikker nesen ned mot bakken og svarer kjapt. Og riktig. Vi passerer vakre broer. Kim-Remi knipser for harde livet.
– Jeg har med meg to minnekort, opplyser han.
– Det ser ut som det var lurt, repliserer jeg.

På tur til Møysalen

Vi ble advart om at den første stigninga kom til å bli hard, og jeg kjenner at lårene sitrer av spenning. Jeg har syklet med ungene i sykkelvogn ganske ofte i det siste, og vet at det skal lite til før syra begynner å svi i musklene. Jeg gruves, for selv om jeg er fjellvant, anser jeg meg ikke som så veldig godt forberedt på en slik tur. Årsaken kan tenkes å være at jeg ikke vet hva jeg går til. Det er nok litt av sjarmen, håper jeg.

Før vi starter på den første stigninga har vi en sjokoladepause. Alle tar av seg sekkene sine og finner frem niste og vann. Ina Anie Bårdsen fra Stokmarknes har med seg fire venninner fra det glade sørland. Nina og Gro Taranrød, tvillinger, Marie Prebensen Juell og Ingrid Johansen.
– Jeg er den eldste av flokken her, forteller Ina lattermildt.
– Disse jentene er jo bare ungmøyer i forhold.
Ina er bare ett år eldre enn meg.
– Du er da ikke gammel!
– Nei, men i forhold til disse er jeg det.
Alle jentene ser ut til å være gira over å være på fjelltur sammen.
– Vi drar på ferie til Vesterålen, og det første vi gjør er å klatre på det høyeste fjellet. Det er kult det!
Ina har planer om å dra dem med på flere fjellturer under oppholdet, men dagens tur skal først feires på Rødbrygga på Stokmarknes.
– Pappa venter på oss hjemme med nylaget pizza, skryter Emilie.
– Har alle fått i seg mat og drikke? spør Karlot.
– Få på dere sekkene, nå går vi videre.

OK. Femhundre høydemeter skal bestiges på røde rappen. Det kommer til å kjennes. Stien er bratt. Sykt bratt. Og dessuten veldig steinete. Det kommer stadig små påminnelser farende ned bakken der vi går.
– Obs! Se opp! Kim-Remi utbryter lenger bak meg idet en stein tumler nedover fjellsiden.

Jeg snur meg sjelden. Sørger for å se mest mulig på stien for å holde balansen. Så snart jeg snur meg for å få et glimt av utsikten kjenner jeg at balansenerven jobber på høygir for å holde seg i vater. Jeg må konsentrere meg. Tightsen er akkurat tynn nok til at jeg slipper å bli glovarm, men jeg må sikkert kle på meg lenger opp. Vi går over ei elv og fortsetter videre oppover. Når denne dagen er omme har jeg vært på Møysalen. Og mest sannsynlig kommet meg ned igjen også. Å gi seg er ikke et alternativ.
– Er det mange som har gitt seg på turen opp?
– Nei, det tror jeg ikke. Er man god til å prate klarer man å overtale de fleste til å gjennomføre turen, forteller Kjell-Arne på et av de mindre stoppene våre.
Men det har skjedd at folk med kraftig høydeskrekk har gitt seg. Vi fortsetter å gå. Emilie Steinsvik ser ut som om hun er på en liten spasertur, bare. Hun har på seg en joggebukse, et par eldre fjellstøvler og hvite tennissokker med striper. De har hun trukket godt opp over buksa for å holde den på plass. Hun holder et høyt tempo. Jeg tenker at hun sikkert kunne vært oppe en halvtime før oss andre dersom hun fikk gå i sin egen fart. Siste vannfylling er på litt over trehundre høydemeter. Der fylles flaskene til randen og vi drikker grådig.
– Hva tenker du Kim-Remi? Går det bra med deg?

Den unge fotografen må være en hardhaus, tenker jeg. Jeg hører ofte han sier “spenstig”, og jeg tenker at det er et ganske dekkende ord i hans tilfelle.
– Det går veldig bra, svarer han, og jeg er helt sikker på at han snakker sant.
Toppen av første klatretur nærmer seg slutten, og snart åpenbarer ei lang slette seg. Det er Memuruskaret. Her skal vi slappe av en stund, og jeg lurer på hva jeg skal spise først av alt jeg har i sekken. Jeg er grådig sulten, egentlig. Det slår meg i dette øyeblikk at jeg har glemt å tracke turen på Endomondo-appen. Og jeg har glemt pulsklokka hjemme. Seriøst. Et øyeblikk tenker jeg at turen er totalt bortkastet. Så skammer jeg meg en stund over at jeg nettopp tenkte slik en idiotisk tanke, og gir meg selv litt mental juling. Det fortjente jeg. Jeg ser et skilt som forteller at dersom du går den veien det peker, så kommer du til Snytindhytta, og jeg tar meg selv i å tenke at dersom dette er eneste veien dit så er ikke den hytta et alternativ neste gang jeg skal på langtur. Nå begynner snøen å åpenbare seg, og det står klart for meg at fjellstøvlene var det riktige skovalget idag. Det kommer til å bli mye trasking i det hvite våte, ser jeg.

Pausen avvikles og turen fortsetter. Det blir ganske bratt etterhvert som vi kommer oss lengre opp i terrenget, og Karlot ser seg nødt til å gi oss et lite krasjkurs i hvordan man bremser farta dersom uhellet skulle være ute. Å seile sin egen sjø ned en slik skråning kan resultere i store skader hvis man ikke vet hvordan man ter seg. Han legger seg på rygg og skrever med begge bena, og demonstrerer hvordan man samler snøen mellom føttene for å bremse fart. De fleste i følget håper nok å slippe det.

På tur til Møysalen

Vi tar små kunstpauser i bakken for å trekke pusten. Det blir kaldere i lufta. Tanken på at vi faktisk skal ned igjen også, begynner å klipe tak i oss. Det er nesten heftigere enn selve turen opp. Ina kjenner at hun vil komme seg opp dit hun kan føle at hun har ting litt mer under kontroll, og peiser gruppa videre. Snart er vi kommet så langt at fjellførerne må ta fram tauene og sikre de bratteste traversene. Jeg vet ikke hva jeg føler om det, at vi trenger litt sikring. Jeg synes det er litt ubehagelig, men samtidig veldig spennende. Ei utfordring jeg mer enn gjerne tar i på.

Alle sammen kommer seg velberget over. Det er snøen som ligger i løypa som gjør at tauet er nødvendig. Når stien er bar ligger det kjetting der som ekstra sikkerhet. Tre ganger må vi benytte oss av tauene. Ingen har problemer, og Ina viser vilje av stål. Hun har vært på tur på Møysalen to ganger før, men ikke når det har vært så mye snø som nå.
– Jeg kan ikke minnes at det var så bratt, sier hun om noen av partiene vi forserer.
Nå begynner den lille gruppa å bli klar for å nå toppen. Ina ser stadig på pulsklokka som har GPS og forteller oss hvordan vi ligger an i terrenget. Når vi har passert tusen høydemeter kjenner jeg at det kribler litt ekstra. Beina har vært snille med meg så langt, jeg er så fornøyd.

Kim-Remi begynte å få krampe i lårene da vi nærmet oss toppen og måtte få hjelp av fjellfører Tom, som i tillegg til å klatre på fjell sammen med en haug med folk, også er fysioterapeut. Med den hjelpa klarer Kim-Remi å klatre til toppen av Møysalen sammen med oss. Den siste kneika opp mot toppen tar vi i etapper med femten sekunders pause mellom hver etappe. Det er helt nødvendig, kjenner jeg. Vi har sikret oss ekstra med tau som binder oss alle sammen. Tretten lykkjer, en for hver person. Over hodet med den, og tauet under armen på høyre side. Men så er vi der. På taket av Vesterålen. Og Lofoten, for den saks skyld.

Jeg kjenner at jeg er takknemlig for at Møysalen er akkurat 1262 meter høy, og ikke 1300, for jeg vet ikke om jeg hadde maktet å klatre mer. Uansett hvor jeg snur meg ser jeg fjell som er lavere. Jeg er på toppen av det fjellet jeg hele tiden har rettet blikket mot når jeg har stått på andre topper. Jeg har tenkt at en dag måtte det da vel la seg gjøre å komme seg på toppen av det fjellet? I dag er den dagen. 24 juni 2017. Ingeborg og Frank gliser fra øre til øre, i likhet med resten av gruppa. Emilie jubler og fjellførerne kan skilte med nok en vellykket topptur. Så langt. Det tas “fjellfies” (selfies på fjellet) i det vide og det brede. Til og med jeg, som virkelig misliker å bli tatt bilde av, må overlate telefonen til Kim-Remi for å forevige øyeblikket. Jeg kan med dette bekrefte for meg selv at jeg ikke har særlig høydeskrekk.

Vi sitter en stund på toppen. Jeg tar frem godteposen jeg kjøpte i panikk forleden fordi jeg var redd for å få med meg for lite godteri. Jeg styrter en YT og den metter godt. Alle har kledd på seg mer klær og alle har byttet til tørre sokker. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjorde det, de ble våte igjen med det samme. Men kald er jeg ikke. Med ærefrykt ser jeg meg rundt i den naturen jeg er så heldig å få vokse opp i. En enorm lekeplass med ubegrensede muligheter. Alt det du vil gjøre her, det kan du gjøre.

Kjell-Arne viser meg et vann han padlet for å gå opp på Møysalen, seint en høst. Han måtte gi seg fordi gresset var så høyt at han ble gjennomvåt på turen. Men bare det å gjøre noe sånt forteller litt om mulighetene man har, bare man vil. Skyene henger lavt over hodene våre, og vi kjenner noen få regndråper mens vi står på toppen. Vi har vært svært heldige med været.

Nedturen er slitsom, men gruppa er lystig. Vi går fremdeles med tau til vi er over breen, men så er det fritt frem, så og si. Ina, som kjente litt på usikkerhet på vei opp, er dronning downhill. Vi stopper på kanten av det som for meg fortoner seg som et stup. En bratt bakke dekket av snø fra topp til bunn. Karlot hopper over kanten og sklir i et voldsomt tempo nedover bakken. Ha i bakhodet at den erfarne fjellføreren nærmer seg 70 år. De andre kaster seg også over kanten med det største selvfølge, mens jeg står igjen og spekulerer på hva det er de holder på med. Frank rister på hodet. Han hadde lyst til å følge stien, men lar det stå til. Så han setter seg på ræv og lar seg rive med. Kim-Remi også.
– Jeg er litt redd for foto-utstyret i sekken, sier han.
– Men ka farsken, det ser så morsomt ut! Og så hopper han uti det.

Selv om jeg nølte, er jeg glad for muligheten jeg fikk til å seile nedover Møysalen på den måten. Den sparte oss alle for mange tunge høydemeter, i tillegg til at det var fantastisk gøy. Jeg ble naturligvis gjennomvåt i den tunge snøen, men jeg er fra meg av glede likevel. Et øyeblikk blir jeg slått av tanken på at det er litt trist at jeg ikke har noen av mine egne å dele dette øyeblikket med. Men jeg deler det med dere.

Resten av turen er en sann glede. Stien er like steinete nedover som den var opp, men jeg er glad for hver meter jeg går nedover. Snart passerer vi tregrensa, og verden blir igjen frodig og grønn. Like vakker som for noen timer siden. Jeg er gjennomvåt på føttene. Vannet surkler mellom tærne. Jeg trøster meg med at jeg har tørre sko i bilen. Jeg kommer ned sist sammen med alle tre fjellførerne. Tom har med dette gjennomført sin første offisielle tur som fjellfører. Man må nemlig vise seg verdig. Man må ha de rette egenskapene og evnen til å tilegne seg kunnskap underveis. Så kan man kalle seg fjellfører.
– Vi har måttet si nei til en aspirant en gang, og det er en kjip beskjed å gi, forteller Karlot.
– Men det er svært viktig at man er skikket for slike oppdrag.

Kjell-Arne, som opprinnelig kommer fra Lofoten, tar oppdrag som fjellfører både her og der. Møysalen er et av favorittfjellene hans, og er den fjerde toppen han bestiger denne uka.
– Man må gå en del på fjellet for å holde formen ved like. Det nytter ikke å spasere langs en sti og tro at man er klar for neste tur om en uke, nei. Det er ingen kjære mor.
Men alle lever og ånder for naturen de omgir seg med. I båten på vei inn til Hennes er de fleste ganske stille. Sola henger ganske lavt på himmelen, det er seint på kveld. Jentene fra sør og Ina gleder seg til en ordentlig feiring på Rødbrygga etter et godt måltid og en varm dusj. Emilie får hjemmelaget pizza hos faren sin når hun kommer hjem. Jeg gleder meg også til å komme hjem. Men jeg plages med tanken på hvordan jeg skal feire det jeg nettopp har gjort. Jeg vurderer å forsegle dagen med en feit burger fra ESSO, men jeg slår det fra meg. Tilbake i kaféen hvor turen startet får vi tildelt hvert vårt diplom. Beviset på at vi har besteget det høyeste fjellet i Vesterålen og Lofoten. Karlot gir meg en god og hjertelig klem. Jeg takker for turen. Tom og Kjell-Arne kommer og tar meg i handa igjen. Ikke noe slappere i handtrykket selv om de har vært på fjellet, nei. De ser egentlig ganske uberørte ut, hele gjengen. Jeg styrter ut i bilen. Ringer alle som trenger å vite det at jeg er kommet ned i god behold, og at turen var flott. Og hvordan endte dagen for den eventyrlystne journalisten? På sofaen med sesongavslutninga på The Big Bang Theory og to vårruller fra frysedisken på Rema. Litt av ei fering, gitt.

Epilog:

Selv om turen opp på Møysalen sikkert lar seg gjennomføre uten fjellfører, vil jeg gjerne få anbefale å benytte dere av kunnskapen og kompetansen disse sitter inne med. De sørger for en trygg tur, samtidig som de tilfører turen et historisk perspektiv. Jeg mener at turen ikke blir komplett uten. [/p_wcm_restrict]