For et par år siden spurte redaktøren om jeg ikke kunne skrive et tøyseinnlegg i Yderst, bare et par setninger eller noe. Joda, jeg var ikke tungbedt, og skrev ei halv A4-side om mitt forhold til bursdager på Facebook, noe som fortsatt er et forbanna slit.

Det ble så godt mottatt at jeg måtte skrive et til, og et til, og et til. Tiden gikk, og jeg har til sammen skrevet 88 kåseri. Jeg visste ikke engang hva et kåseri var for noe, før jeg gikk inn på Wikipedia og leste om emnet. Da etter å ha skrevet 40 kåserier.

Tilbakemeldingene har vært overveldende, og det har vært meldinger som at “nu ligg mannen min på sofaen og flir så tåran spruta” som har holdt meg gående. Den eneste negative tilbakemeldingen jeg har fått er at jeg banner for mye. Her må jeg rett og slett bare legge meg flat, men som oppvokst i et kristent hjem har en del sikkerhetsventiler blitt permantent skade og mistet sin funksjon. Jeg skal bli flinkere. Det kan du ta deg faen på.

Jeg har skrevet om alt fra gressklipping til dobesøk, flyvende stekepanner og enmannsforetakets julebord, regnskapsfrykt og tvangstanker, i tillegg til å ha spikra igjen kistelokket til nynorsken én gang for alle. Men, det som stiger opp som ei sol har en lei tedens til å falle ned som ei pannekake. Og her i siste ledd befinner jeg meg nå. Hva i huleste skal jeg skrive om, etter 88 kåseri? Selv ikke de lengste bilturer får sparket igang spekulatoren. Mye tyder på at jeg trenger en pause, kanskje dra til et kloster i Tibet og plukke opp noen triks fra de skriftlærde munker.

Jeg elsker å skrive, men når ting ikke flyter naturlig, så gjør jeg verden en tjeneste om jeg knekker tastaturet i to og hute meg til fjells. Derfor tar undertegnede en pause på ubestemt tid, og sier tusen takk for alt. Samtidig vil jeg ha det sagt at jeg er verdens mest påvirkelige mann. Har du et kåseritips, så vær ikke redd for å sende meg en epost. •