I morges ble jeg stukket av ei bie. Jeg har aldri blitt stukket av ei bie før. Veps – ja. Mygg – millioner. Særlig den gangen jeg kjørte sørover til Bergen via Sverige, og stoppet for å strekke føttene et sted dypt inni de svenske skoger. Jeg ble stående og lytte. Mil etter mil med ranke grantrær – kunne ligge en by skjult bak trærne? En konsertscene? Det hørtes ut som en stadion-konsert med DDE foregikk et sted i det fjerne. Lyden ble sterkere. Hmh, tenkte jeg. Det var rart. Nesten som jubelbruset fra en folkemengde. Så merket jeg at det ble mørkere. Det skyet over på skyfri himmel. Jeg kikket opp. Myggsvermen lå tjukk som ei skodde over hodet mitt. Ei svart, levende, vrimlende, blodtørstig skodde med føtter, vinger og sugerør til å stikke gjennom huden min. Det var kvelden jeg donerte minst en liter blod til livets sirkel til i den svenske faunaen. Jeg sverger på at de også smøg seg inn i kriker og kroker og haiket til vestlandet og startet opp en koloni. Nok om det. Tilbake til fremtiden: Det var som om den lille, lodne halvanna centimeter lange grizzlybjørnen hadde et lite sverd som den kylte inn i tommelen min. Jeg hylte som om det sto om liv, mest fordi det var så lenge siden jeg hadde kjent noe annet enn en behagelig døs av hverdager og rød-dager flettet i en livsbejaende mai-måned der sola blender deg i fjeset midt på natta og kreditorene har sluttet å ringe. Jeg måtte glise. Det slo meg at dette er det verste som har skjedd på dager, uker og måneder. Satan, så bra vi har det! Og så bra det er med en påminnelse!

Det er litt brodd i Yderst denne måneden også. Yderst-folket på det ytterste nes på Andøya, i fjærsteinene i Straumsjøen og lokalkontoret i Oslo og en forfatter fra Hong Kong har vært modigere enn noensinne. De har åpnet den skuffa det står “forsiktig, kan knuses” på. 

På uforklarlig vis – og dette er virkelig et mysterium – blir det alltid en rød tråd i magasinet når man ber skribentene om å skrive om akkurat det de kicker på, og fotografene om å fange akkurat det de har hatt lyst til å fange. Nå har store porsjoner med godteri for øyet, og tekster vi ikke har sett maken til landet i innboksen vår. Sånn er det med kreativ friheit. Smatt smatt. En finger i lufta for å kjenne på vindretninga. Da bobler det gjerne opp en fellesnevner. Kompaniet spiller på samme strengen.

Dette er blitt en nordnorsk sommer av en utgave: Lyse netter, men også seks grader og regn. En feelbad utgave av feelgood-magasinet. 

Vi hører ofte historiene om de glade tilflytterne, entusiastene med virketrang som ikke ser det ulikt å restaurere småbruket med sine egne never. De som kommer hit, og tilfører noe nytt og ettertrengt. Hva med når ønskedrømmen var et luftslott? Hvor er fotografen når de nygifte kyler ringene på havet og gir hverandre fingeren? Når alt klasker i bakken. Når det går på ræv, går opp i liminga. Å skru på lyset i de mørkeste krokene er det beste en mann som setter seg ved tastaturet kan få til. Å fortelle det man kan kjenne seg igjen i, også når det svir. 

Vi tror på å vise at livet ikke er perfekt, men fantastisk. Som Nord-Norge i juni. •