Det står en trailer i grøfta.
Den har stått der ganske lenge.

Den hadde sikkert tenkt til å svinge til venstre i Myre-krysset, men det er ikke alltid ting går som planlagt. Nå står denne “King of the road” i stedet i noens hage. Folkene som eier hagen står og ser på, litt mellafornøyd. Jeg står rett bak traileren og kommer ikke forbi.

Unger skal hentes i barnehagen. Middag skal freses opp.
Bak meg dundrer musikken fra en Audi. Bak der igjen, et titalls biler. Det er ingen som ligger på hornet.
Det er ingen som får panikk.
Det er sånt som skjer.
Akkurat dette. Vesterålingen på sitt beste.
Kokrolig og stoisk når det teller som mest.
Det handler litt om å komme seg veian imella i denne utgaven.

Det er en lokal utgave av “Jeg har faktisk ikke vært lengre nord enn Trondheim”. Vi hadde aldri vært lengre inn i Hadsels indrefilét, enn Blokken. Fiskfjord, Kvitnes, Kvantoelva, Hennes og Kaljord. The other side. Som et nabohus du aldri har banket på, eller en klassekamerat du aldri har sagt hei til. Dette måtte adresseres. Vi tok oss selv i nakkeskinnet og dro på oppdagelsesferd til Hadsel Innland.

40 minutter etter Sortlandsbrua krabbekjørte vi i førti graders vinkel på blankis, på tur å selv skli inn i noens hage. Det kunne blitt starten på en dårlig skrekkfilm – å havarere på fremmed manns eiendom. Det ble ingen skrekkfilm. Tvert derimot.

Planen var å kjøre til veien stoppet. Det gjorde vi. Og vi fant gull i enden av regnbuen. Der sto han. Nok en utgave av den stoiske vesterålingen, og tok oss imot. Han som kan åpne døra, se to fremmede på trappa, og si “kom inn!” før han har en anelse om hvem vi er.

Vi ble ikke mett på Innlandet etter én tur. Vi måtte lengre ut og besøke bygdene i armhulene til de tusen meter høye fjellene. Der ute er havet en eneste, blank hovedvei. Det er denne hovedveien som binder Hadsel ihop.

Hvorfor? Hvorfor driver vi og putrer rundt bak rattet, følger fjortarmene inn og ut, over bruer og gjennom bygder, og bruker timesvis på strekninger som tar noen minutter med båt?

Det blei ei åpenbaring, hvor snopt det er å bruke havet på gammelmåten: Som en eneste stor, blank motorvei.

Nå skal jeg få meg båt. Den skal jeg kalle opp etter Hadsel-væringen som lærte meg å ikke få sjyverk. Den skal hete Leif. •