Biler flyr i verdensrommet. Sivilbefolkninga i Syria angripes. Skreien har stilt seg lagelig til for romantikk. Og vi har en Spellemann iblant oss. Sortlands aralditt på to føtter. Han vant en av de gjeveste prisene i norsk musikkverdenen, for sitt engasjement for grasrota, for ungdommen.

Når vi var ferdige med å tørke tårene, ble vi sittende lenge og lure på hvordan vi Yderst kunne skrive om dette redaksjonelt, uten at det ble et klamt, et slags presseetisk tilsvar på et giftermål mellom søskenbarn. Da gjorde vi det som selvfølgelig var på sin plass: Ga ordet og penna over til ungdommen. Det handler om å slippe til ungdom, for å skape hevert-effekt. Reportasjen produseres av 14 år gamle Håvard Bergseng Rødsand, som forsker på hvilke hvordan ett menneske kan utgjøre en så stor forskjell. Saken kommer på nett, følg med på Yderst på Facebook.

Jeg kjente ham bare som et kallenavn som flimret over skjermen i et chatteforum, før vi plutselig ble sittende i samme klasserom på Sortland Videregående. Vi har vokst opp sammen med, og jeg har blitt voksen (“voksen”) sammen med Øystein. Han er alt som er bra her i verden, i én person. Energisk og kokrolig. Han er musikk, tilhørighet, sosial boltring. Han er å brette opp ermene og “ikke ha det mer moro enn man gjør det til sjøl”.

Ut av en lidenskap for musikk, nylig tilgang på det store internett og et kraftig behov for å få noe til å skje (det vi andre dreiv med på den tida på Sortland var stort sett å gå til Esso og kjøpe brus) sprang ei bombe av en rockeklubb på Sortland. Natterstimer ble tatt i bruk for å klekke idéer. Når vi andre ble trøtte, ble han bare enda mer gira. Jeg husker når han satt og printet plakater til konsertene på gutterommet. Buttons ble trykket opp. Mora til Øystein stilte opp og lånet ut kjelleren til øvingslokale. Scener ble rigget. Konserter ble spilt. Klemmer ble gitt. Mange klemmer. Det er utrolig hvordan enkelte folk tar seg tid til så mange, og har plass til så mange.

Det skjer på kaia på Myre. Det skjer i klasserommet i Risøyhamn. Det skjer i Kulturfabrikken. Det skjer i Bøhallen. Det skjer i Rockebrakkene (ja, jeg skriver det med stor bokstav). Det er noe med engasjementet. Det kommer ikke av seg selv, og det er noe av det fineste man kan gjøre for hverandre her i livet. Derfor satt et helt Vesterålen og tørket tårer foran skjermen på Spellemannpris-utdelingen. •