Som person blir jeg fort ambivalent når noe hypes opp og blir snakket om overalt. Og da mener jeg overalt. I sosiale media, på fest, i køen på butikken eller på kafeen over en kopp kaffe. 

Ta for ekspempel når tighte jeans kom. Jeg sto på Carlings i Narvik å sverget over mitt lik at jeg aldri skulle smøre på meg disse trange stilongsene i dongeri. «Nei dæven». 6 måneder senere lå jeg på gulvet hjemme i leiligheten og ålte meg inn i en ny, sort skinny jeans som var så trang og smal i beina at jeg nesten måtte ha løftehjelp opp fra gulvet. Buksene brukes fortsatt, og med det høye 70-talls livet. De beste buksene i hele verden. Jeg har til og med dristet meg til å kjøpe litt løsere modeller. Selvsagt etter å først ha protestert på at de var helt krise. Ikke så krise alikavel da. Det samme gjelder sosiale medier. Facebook nektet jeg å ense i halvannet år. Da jeg ga etter, elsket jeg det. Instagram gikk det litt kjappere med, og det er det beste som har skjedd i verden. Bedre en Facebook.

Game of Thrones også. «Nei takk. det går helt fint!». Når sesong 5 gikk på HBO ga jeg etter. Jeg lå hjemme med influensa, og internett kokte over med spekulasjoner og Facebook var et minefelt for de som ikke ville vite noe, og folk som delte sin frustrasjon over at det var en hel uke til neste episode. På en uke så jeg fem og halv sesong og episoden som kom ut dagen før. Så satt jeg der, men den samme frustrasjonen over at det var en hel uke til neste episode. Nå skal jeg, og mange millioner, sitte å vente til 2019. Og det kan bli 1. januar 2019 eller 31. desember 2019. Det er nesten uutholdelig.

Da jeg flyttet hjem var det noe annet som ble snakket om veldig mye. Av veldig mange. Og hadde de ikke kommet seg avgårde den forrige gangen, så måtte de virkelig komme seg avgårde neste gang, for det var helt eksistensielt viktig. De måtte være med på den neste yogatimen! Jeg skjønte ingenting. Folk hadde klikka helt. Det var yoga- og fjellfeber på Andøya. De stakk på fjellet tre ganger om dagen og gjorde yoga. Overalt. På fjellet, i fjæra, i skogen eller som en diger flokk i idrettshallen, på Folkets hus eller på Hisnakul. Alle ga hverandre klemmer og smilte og var helt «tjo og hei!».

Jeg skjønte absolutt ingenting. «Du må bli med!», «Skal du på yoga du?», «Det va såååå bra på yogadagen! Du skulle vært der!». Nei, det skulle jeg virkelig ikke, tenkte jeg. Det begynte å snakkes om meditasjon også. Om apper og pusting og mindfullnes og «bla bla bla». Jeg så for meg alle disse menneskene løpe rundt på en strand eller på fjellet og rope «NAMASTE!» og kaste sjal rundt seg mens de drakk urtete fra termosene sine. Jeg lo stille for meg selv, og tenkte «jaja, så lenge de trives». Det har jeg alltid tenkt når jeg tar frem mine «fordommer» mot noe. Så lenge de trives.

Jeg gikk på en liten smell i høst etter jeg og kjæresten min åpnet Ullas. Jeg jobbet og stresset mye. Og stress var jo noe jeg hadde holdt på med i 15 år, så det var jeg ganske god på! I tillegg flyttet jeg til Stave der kjæresten min bor, en bitteliten bygd i en liten armkrok under Måtinden på vestsida av Andøya. Verdens vakreste plass på sommeren, verdens mørkeste plass på vinteren. Det ble en stor omstilling å bo på en så stille plass. Man hører ALT man tenker og det var beksvart utenfor stuevinduene. Noe jeg aldri har opplevd før. Jeg dro til legen for å ta noen blodprøver og snakke om at jeg var litt sliten. Han var en ny lege, og veldig annerledes fra den forrige. Jeg har faktisk aldri flirt så mye hos en lege som jeg gjorde hos han. Han kunne fortelle meg at jeg rett og slett bare var litt utbrent, og jeg måtte bremse opp litt. Så sa han: «Mindfullnes, Gina, det burde du prøve». «Selger de det på apoteket?» spurte jeg. Men har var dødens seriøs.

Jeg tygde litt på det resten av dagen og googla «mindfullness» da jeg kom hjem. Dagen etter satt jeg på en pute på badgulvet med en ny nedlastet app og med lukkede øyne. Det var jævla vanskelig med de lukkede øynene i starten, så det ene øyet drev å sklei opp, sånn bare for å sjekke stemninga i rommet rundt meg. Også tenkte jeg jo på 9000 andre ting i tillegg. Alt fra at det sto en yoghurt i kjøleskapet som jeg hadde skikkelig lyst på til “tenk om jeg blir gal av å meditere”? Kan man bli gal av å meditere? Nei. Det kan man ikke. Æresord. Siden den dagen har jeg meditert, i over to måneder. Jeg øver fortsatt, på å slappe av altså. Det funker, og jeg anbefaler det faktisk.

Så kom dagen. Jeg hadde bestemt meg for å gi etter. Jeg meldte meg på et nybegynnerkurs i yoga. Hun som holdt kurset hadde jeg gått på skole med, så jeg tenkte jo mest på at jeg faktisk skulle vise min stokk av en kropp til noen som jeg kjente. Men det var jo flere stokker på det kurset viste det seg! Og det var jo kjempefint.

Men det var en ting jeg allerede hadde bestemt meg for ble for mye for meg og at jeg nok ikke kom til å gjøre, og det var å si «namaste». Jeg gjorde det ikke heller. Det var en fin følelse etter den første timen, og jeg gledet meg litt til neste time en uke senere. Jeg var også imponert over at jeg ikke var så stiv og håpløs som jeg trodde jeg skulle være!

Time to ble gjennomført. Også denne gangen sa jeg ikke «namaste», eller «lyset i meg hilser lyset i deg”, eller ”jeg bøyer meg for det guddommelige i deg” som det gjerne betyr. Du ser meg nå ut som et lys, sa jeg til meg selv og lo. Men jeg følte litt på at jeg burde kanskje sagt det, sånn for å være hyggelig. Men lys og guddommelig ble liksom litt for meget.

Ny mandag, og tredje yogatime. Jeg pustet meg opp og ned og hit og dit med armer og ben. Musklene skalv og jeg kjente at jeg var varm i kroppen. Kriger en, kriger to og jeg kunne sikkert improvisert en kriger 3. Ned i hunden, opp i høy planke, ned i lav planke, opp i babycobra og ned i babycobra. Vri meg hit og strekk armen dit. Ja det var ikke måte på alle veiene jeg for. Så kom avspenningen, eller «savasana» som det også heter på yogaspråk. Man ligger på rygg og er kokrolig. Jeg lå og kjente på hvor godt det kjentes i kroppen min, og hvor rolig jeg var. Jeg kjente jeg lå å smilte for meg selv og var skikkelig fornøyd. Vi satt oss opp med beina i kryss, øynene var fortsatt lukket. Jeg hadde lyst å flire høyt av en eller annen merkelig grunn.

Jeg hørte instruktøren snakket om å kjenne på følelsen i kroppen, og å være takknemlig. Jeg var skikkelig takknemlig, på ekte. Jeg var så takknemlig og glad at jeg med full kraft fra nederst i magen nesten ropet «NAMASTE!» av full hals, og jeg mente det. «Takk Gina», sa instruktøren. Jeg gleder meg til i morgen, da er det siste timen på nybegynnerkurset. Neste uke skal jeg videre på Vinyasa. Jeg gleder meg på ordentlig, og jeg skal aldri mer si «nei dæven, det der orke æ ikke» før jeg har prøvd det. •