Så blir du født til vår jord. Naken og kald ligger du der som et hvitt lerret, et blankt ark, en historie eller et eventyr som nettopp har begynt. Blekket fra de første ordene er såvidt blitt tørt. Du blir født som jente. Du blir født som gutt. Du har ti fingre og ti tær, et fjes med to øyne, en nese og en munn. Med stemmen din skal du tale din sak, fortelle dine nærmeste at du elsker dem. Kanskje skal du synge med den. Du kommer til verden, naken og kald. Elsket. Du har ikke bedt om å bli født. Men du ber om å bli akseptert. Nå er du her. Livet skal bli til mens du går. De første stegene dine tråkker stien. Vær modig!

Sonja Nilsen har tråkket stien. Grete Kristiansen har tråkket den sammen med henne. To kvinner, to liv. Symbiose. Inne i et stort hus,  i et lite kjøkken med ei kjøkkenøy står Sonja og lager kaffe. Hun trakter den ikke, hun trekker den. På kjøleskapet henger et bilde som beviser at hun har vært produktiv, og at det har båret frukter. Et følelsesladet sort/hvitt-bilde av Sonja og en liten baby. Øynene lukket. Kinn mot kinn.
– Det der e barnebarnet mitt, forteller hun stolt.
To av dem er det blitt. To vakre jenter som sammen med foreldrene sine skifter kurs og kommer hjem etter lang tid med studier.
– Tilbakestrømmere, konstaterer hun fornøyd. Grete kommer inn i kjøkkenet. En slank dame med karismatiske trekk. Langt hår og en tung pannelugg som henger over store øyne innrammet av et par briller. Sonja og Grete bor sammen. De er kjærester. Lesbiske. Da de først ble et par presenterte Sonja Grete som samboeren sin. Mange skjønte ikke at samboer betød kjæreste. For noen var de bare to som bodde sammen, men slik var det altså ikke. Det var mye mer enn det.
Verken Grete eller Sonja skjønte at de var homofile før de hadde levd et ganske langt liv. Grete hadde kjæreste av det motsatte kjønn som ung, og Sonja ble både gift og fikk barn før hun innså at det var ikke sånn det skulle være.
– Jeg ble hodestups forelska i ei jente en gang, forteller hun.
– Like etterpå giftet jeg meg med en mann. Det var en merkelig situasjon å være i.
Begge damene hadde latt seg fascinere av kvinner før, kjent på følelser de ikke helt forsto. Ekteskapet ble ikke langvarig for Sonja, og midt i separasjonen møtte hun Grete. Sonja var på byen i festlig lag om kvelden sammen med familie. Grete, som var på ferie fra Oslo by, var også ute den sammen kvelden.
  Da jeg så Sonja bare skjedde det noe, forteller hun.
– Det må være det nærmeste man kommer kjærlighet ved første blikk.

Foto: Ove Aalo

Grete hadde nyss funnet ut at hun var lesbisk, i en alder av tjueni år. Hun hadde blitt så forelsket i en av jentene hun jobbet sammen med, og der og da ble det ganske klart for henne  at det var jenter hun var interessert i.
– Dessverre var jenta på jobb interessert i den andre dama vi jobbet sammen med, ler Grete høyt.
Dermed ble det til at Grete kort tid etterpå flyttet til Sortland.
– Mamma ble så glad for at jeg flyttet hjem, at for henne spilte det ingen rolle om jeg var lesbisk eller heterofil. Så lenge jeg var hjemme var hun fornøyd, smiler hun.
Sonja følger med i samtalen og retter litt på små detaljer her og der.
– Du hadde jo hatt kjæreste før, skyter Sonja inn.
– Ja, det var jo en kar, jeg var så glad i han, minnes Grete.
Sonja på sin side sitter på en litt annerledes historie.
– Fra den spede begynnelse kan jeg godt minnes at jeg fikk følelser for jenter så tidlig som på barneskolen, faktisk.
Gjennom skoleårene fikk hun hele tiden signaler fra kroppen om at noe var annerledes, men hun skjønte det ikke da. Det tok henne mange år før hun forstod hvor landet lå.
– Jeg var så forelsket i ei på videregående, men dét – som alt annet – gikk jo over. Jeg forsto ikke hva det betød.

Smått ironisk er det at Sonja aldri har vært sjenert. Hennes jobb som vikarlærer har tatt henne gjennom mange timer med læren om kropp og seksualitet, om blomsten og bia. Og om homofili. Likevel fikk hun seg aldri til å spørre noen om det var noen som kjente på følelser for det samme kjønn. Der satte hun strek.

Så hun ble gift. Ble gravid og fikk en sønn. Så langt måtte det gå før hun nådde sperregrensa. Så, tilbake til den kvelden de først møttes. Sonja observerte Grete, men skjønte ikke at det var en jente. Hun var sikker på at det var en gutt som satt der, med MacGyver-klipp, kvitskjorta og skinnvest og dongeribukse. Derfor tenkte hun ikke mer over saken. Menn var ikke av interesse. Men så hadde Grete snudd seg mot henne, og det var som om “gneistfokket” sto da blikkene møttes. Resten av kvelden hadde det vært de to.
– Ja, det sa plingeling, sier Sonja, og får bifallende nikk fra Grete.
– Det sa det så absolutt!
De to ga aldri slipp på hverandre. Herfra kunne det bare gå en vei, og nå har de holdt sammen i tretti år.
– Da mamma skjønte at det var blitt et par av meg og Grete sa hun at “hun ser jo ut som en gutt”, forteller Sonja.
– Da måtte jeg spørre mamma om hun hadde sett datteren sin, egentlig. Jeg har jo bestandig vært ganske gutte-aktig.
Sonjas mor slet litt med å forsone seg med datterens seksualitet. “Hva har vi gjort galt”, ble omkvedet fra henne. Hun fikk snart lære at det ikke handlet om hva de hadde gjort rett eller galt. Slike ting styrer man bare ikke med. Man blir ikke homofil. Faren hennes, derimot, hadde slett ikke latt seg forfære over nyheten.
– Jeg så ikke fram til å fortelle pappa om det. Jeg skulle fortelle det selv, og fordi jeg kviet meg så fælt, ble det til at han fikk vite det sist. Reaksjonen hans overrasket henne.
– Tror du ikke vi har skjønt det? Hadde han sagt.
– Ja, vi er da ikke dumme, mor di og jeg.
Så valgte de å leve livene sine sammen. Høsten etter at Sonjas mann hadde flyttet ut, tok Grete med seg sine ting og flyttet inn. Verken venner eller andre tenkte videre over at det var blitt et par av de to. De fleste trodde at det var mest av praktiske årsaker at de bodde sammen. Grete begynte på skole på Melbu. Hun skulle bli bilmekaniker, men fant ut etter ei tid at hun ikke hadde “figur” for det, som Sonja så fint kalte det.
– Med ei skulder som fusket ble det vel ikke helt som jeg hadde tenkt, smiler Grete.
Midt oppi alt dette fantes et fjerde element: lille Børge. Han var på denne tiden tre år gammel. Grete var veldig engstelig for at Børge skulle føle at hun stjal mora fra ham.
Dermed tok det ganske lang tid før han skjønte at mamma hadde fått seg jentekjæreste. Sonja refererer til en enkelt episode hun minnes godt. Det var da Børge forsto sammenhengen. De tre skulle kjøre tur til et vennepar av Grete og Sonja. Underveis på turen passerte de huset der den første “ordentlige” kjæresten til Grete bodde.
– Ja, her bodde jo han Olav, kommenterte Grete.
– Kæm e han Olav? kom det fra baksetet.
– Olav er en gammel kjæreste jeg hadde for lenge siden, svarte hun.
– Åja! Repliserte Børge.
– Men hvem er kjæresten din nå?
På den tiden var han fire eller fem år gammel. Svaret han fikk sank ikke inn med det samme. Det gikk ikke an å ha jentekjæreste, påsto han. Men han fikk erfare ganske snart at det gikk an, for de var på vei til et lesbisk par, og ganske nyss hadde de vært på besøk hos en homofil mann som gjorde svært godt inntrykk på den lille gutten. Den dagen fikk han nok mye å tygge på.

Foto: Ove Aalo

Den nye sivilstatusen til de to jentene så ikke ut til å skremme noen. Det tok en stund før det sank inn hos noen, men det ble aldri noe trøbbel av den grunn. Sonja og Grete var et par. Ferdig med det. Derimot bekymret Sonja seg litt i forbindelse med jobben sin som lærer. Hun hadde ikke lyst til å få det midt i fleisen fra noen av elevene at hun var lesbisk, så hun måtte komme dem i forkjøpet.
– Nå skal jeg fortelle dere noe personlig, noe privat, sa hun en dag hun hadde samlet mot og sto foran klassen sin.
– Jeg kan ikke si til dere at det er hemmelig og at dere ikke skal si det til noen, for det har jeg ikke lov til, men jeg ønsker ikke at dere skal gå og snakke om det, fordi jeg trenger tid. Men jeg vil at dere skal vite om det.
Slik fortalte hun sine elever om vendinga livet hadde tatt. Det viste seg at klassen var mer lojal enn hun hadde forestilt seg. Da hun konfronterte foreldrene med samme nyheten noe senere under et foreldremøte, fikk hun beskjed fra samtlige om at deres barn ikke hadde fortalt dem noe om det.
– En gledelig overraskelse, kan jeg trygt slå fast, smiler Sonja fornøyd fra godstolen sin.

Heime hos Grete og Sonja er det skikkelig hjemmekoselig. Skal vi tro Sonja er det Grete som styrer med det. Hun påberoper seg at det helt klart er hun som har inntatt den mest huslige rollen. Grete sørger for at gardinene blir skiftet, legger på nye duker, steller rundt i huset og holder styr på ting.

Sonja tar seg av de litt større tingene. Båten, for eksempel. De har en båt, som nå ligger i hagen hos naboen. Mens den lå på havet, kunne Sonja ligge våken om natta og tenke på den hvis det var uvær.
– Tenker du aldri på båten? Kunne hun spørre Grete.
– Hvilken båt? Fikk hun til svar.
De har en liten shetland sheepdog på fire år, Lukas, som svinser mellom bena på dem. Han figurerer mest i kulissene, sørger selv for å få oppmerksomhet når det trengs. Mens vi snakker kan vi høre at han lepjer i seg vann på kjøkkenet. Klørne hans tapper rytmisk mot gulvet når han kommer spankulerende tilbake til stua og krøller seg sammen på ei matte foran verandadøra.
– Jau, du kan tru det at æ har ikkje mykje kontroll over ka så e nytt og gammelt her i huset. Duka og sånt har æ ikkje vett på, innrømmer Sonja galant.
Jeg får inntrykk av at huset deres av og til fungerer som et naturlig samlingspunkt. De to damene trives med å ha folk rundt seg, og inviterer både naboer og andre bekjente på besøk, gjerne etter en konfirmasjon eller et lignende arrangement der det blir noen kakestubber til overs.
– Det er aldri noen som reagerer negativt på at vi to er kjærester. Alt er som det skal være.
Da partnerskapsloven trådte i kraft, ville de to inngå partnerskap. Alt skulle gjøres ordentlig, men det var ikke før i 1996 at de giftet seg. Vielsen foregikk på Rødskolen på Sortland. Lokalet var pyntet til fest, og venner og familie var med på begivenheten. For dem var det viktig å gjøre det. For å vise at partnerskapsloven var viktig, at forholdet ble enda mer konkret og håndfast. Kjærligheten var der.

Foto: Ove Aalo

Å være to jenter med omsorgen for et barn førte med seg en del bekymringer. Sonja tenkte ofte på hvordan de andre barna behandlet Børge. Om han “fikk høre det” at han hadde to mammaer. En dag kom en av foreldrene i barnehagen bort til henne og fortalte at gutten hennes hadde erklært Børge som svært heldig. Han hadde jo ikke bare en, men to mødre!
I 1997 ble det født ei lita jente. Sonja og Grete ble foreldre til Nanna Sofie. Et lite menneske som senere skulle endre deres syn og oppfatning på forskjellene mellom seksualitet og identitet, og løfte det til et helt annet nivå.
– Vi gjorde alt i rett rekkefølge, smiler Grete, og ser skjelmskt bort på samboeren sin.
– Giftet oss først, deretter kom babyen. Sonja bar jenta frem, og sammen skulle de to oppfostre henne som sin egen datter.
– En god venn gav oss det vi trengte. Med andre ord handmade, forteller Sonja.
– Du vet når du skal ha barn og du har vært i ultralyd så kan du få vite kjønnet på barnet? Vi fikk ei jente. Men vi lærte snart at selv om det var ei lita jente som kom ut av magen, så var kjønnet langt fra bestemt.
– Mamma, blir du sur på meg hvis jeg sier at jeg har lyst til å bli gutt? spurte Nanna Sofie en dag.
Sonja tok spørsmålet med knusende ro.
– Sur? Nei, hvorfor skulle jeg bli sur?
– Men er du sikker på at du ikke bare er lesbisk?
Nei, det var hun ihvertfall ikke, påsto hun, og dermed var maskineriet sveiva igang. Sonja og Grete tok de nødvendige grepene og fikk utredet Nanna Sofie på alle måter. Svaret de sto igjen med til slutt levnet ingen tvil. Jenta var gutt. Født i feil kropp.
Sonja og Grete hadde kanskje plukket opp noen signaler underveis. Mats, mens han enda var Nanna Sofie, ble ofte tilsnakket som gutt. Hun ville ha kort hår. Omtalte seg selv som gutt i konversasjoner med andre jevnaldrende. Snakket det ikke bort når andre kommenterte utseendet.
Nanna ble til Mats. Nå er han tjue år gammel. Sykepleierstudent og særs fornøyd med den enorme omkalfatringa, som er langt fra over. Men Mats er Mats. Ingen tvil om det.
Det siste året har familien vært del av et digert mediesirkus. Mats er deltaker i programmet som for tiden ruller på TV2: Født i feil kropp. Dette har medført ganske stor oppmerksomhet. Aftenposten. God Morgen Norge ville ha en del av kaka, men fikk ikke. Lindmo derimot, fikk besøk av de freske nordlendingene.
– Tja, Lindmo. Det virker jo som et fint program, tenkte vi da vi ble spurt. Så vi stilte opp, vi.
– Det hendte noen ganger at jeg tenkte “skal jeg orke?” etter at jeg traff Grete, innrømmer Sonja.
Grete var fjollete. Selv om Sonja ikke er redd for å stikke nesen frem, er det Grete som egentlig er sirkusartist.
– Jeg kan godt kle meg ut som Pippi Langstrømpe eller Julenissen og spankulere gjennom gatene på Sortland, ler hun.
– Det plager meg ikke et øyeblikk.
– Ja, hun har gjort så mye rart. Jeg visste ikke om jeg greide å være sammen med en sånn person. Men det må jeg visst bare ete i meg, for det går veldig bra.

Nå har de vært sammen i tretti år, med en merittliste i livserfaring mange bare kan drømme om. Sonja og Grete drev en opplysningstelefon som ble startet opp gjennom et lokallag via DNF-48, Det Norske Forbundet, som foreninga het på den tida. Dette var en organisasjon som ivaretok homofiles rettigheter og interesser. Nå heter den FRI.
– Når den telefonen ringte var det bare Sonja og jeg som skulle svare. Børge fikk streng beskjed om å la den være. Noen ringte for å prate sjit, andre ringte for å stille spørsmål og få svar. Telefonen stod på nattbordet vårt, minnes de.
Sonja nøyde seg ikke med å bare prate i telefonen. Hun reiste rundt og holdt foredrag om seksualitet og homofili.
– Jeg liker å tenke og tro at Grete og jeg har vært med på å bane veien for noen. At vi kanskje har staket ut kursen litt, hjulpet dem ut av skapet.
Sonja gjør ikke sånt lenger. Hvis noen lurer idag, så spør de, mener Sonja.
  Som lærer i videregående har de meg spankulerende i gangene. Trenger de meg, så hanker de meg bare inn, ler hun.

Det store røde huset et lite stykke unna bussterminalen på Sortland huser mange historier. Mange minner. Nå ser de to fram til å ta vare på hverandre og bruke tida på barnebarna som kommer nordover sammen med foreldrene sine. De to damene holder hverandre i ånde. Sonja og Grete reiser seg når jeg ber om å få ta bilder av dem. Grete får håret sitt dandert kjærlig bak skuldrene. Et kyss plantet på leppene. Ubesværlig. Dønn ærlig. Så herlig uforutsigbart livet er.
– Nå vet du hvor vi bor. Velkommen innom, kjør forsiktig hjem, vinker de før de lukker døren bak seg og låser.