Vesterålsrussen bryr seg bare om én ting.

Det foregår et vaktskifte akkurat nå. De yngste ungdommene drar hendene inn i ermene på jakken og krøker seg litt sammen i hettehakkene idet de er på tur hjem til mamma. Samtidig kryr det rødruss ut fra alle gatehjørner. De stimler seg sammen i grupper som stadig flytter på seg. Lufta dirrer. Rånere, driftere og mysere som síger rundt i gatene som krokodiller i Nilen. Stadig flere legges til i strømmen av biler som siger att og fram i Sortland sentrum. Blankpolerte veteranbiler er ute og hilser på verden. Senkede Volvoer, søte bobler. Lukta av vunderbaum klapser deg i fjeset når de passerer. Ei hånd stikker ut av et mørkt baksete. Noen roper “skål”. Bildeler klirrer idet bassen kicker inn.

.... for å lese hele artikkelen må logge på. Hvis du allerede abonnerer på papir, registrerer du ditt abonnement her. Under her kan du enten kjøpe bare denne artikkelen, eller bestille abonnement.

Halvår
299,-
Papir & nettutgave
Seks utgaver
Tilgang til vår digitale utgave
Arkiv-tilgang
Velkomstgave: Stasboka Godt Haill II
BESTILL
Helår
499,-
Papir & nettutgave
12 utgaver
Tilgang til vår digitale utgave
Arkiv-tilgang
Velkomstgave: Stasboka Godt Haill II
BESTILL
[p_wcm_restrict]

[19:30] Festbrems: Et dusin handplukka boys – som Cash Cab 2017 kaller seg på Instagram – skal akkurat til å sveive festen igang med å blaste sin egen russelåt. Den er hjemmesnekra, den også.

Det tar så ***** lang tid før den ***** beaten droppe. Dunk dunk dunk dunk dunk.

Foto: Nicolai Solbakk Willumsen

De har søkt seg inn på BI og til folkehøgskoler. De skal videre i livet. Først skal de bare smelle av ei ladning krutt. En siste kveld. Ikke et eneste utested, ikke en eneste liten brun pub arrangerer noe for russen i år. Det krever en god plan B. På Snapchat annonseres det med 50 rulleplasser og Fer du på Blå bar e du en tapar.
– Vi trenger bare en samlingsplass, vi er ikke så nøye på det.
Cash Cab-gjengen har funnet seg en krok av Sortland sentrum der det er strøm og flat mark. Noe mer enn det trenger de ikke for å ha det artig.

Discolyset svirrer rundt i den dunkle campingvogna, uten å ha noe å bite tak i. Det får ikke vist seg skikkelig fram når døra er åpen og vårlyset flommer inn. Det er sju grader ute. De hadde nok overlevd 16. mai uten Cash Cab 2017-vogna. Men det kunne like gjerne vært sludd og to grader. Hvor skulle de gjort av seg da? En møteplass på hjul. Et festlokale med fire vegger, et tak. Veldig mye trivsel per kvadratmeter vogn. Rommet er ramma inn med hjemmesnekra benker langs veggene. Ferskt panel er snekret opp i enden av bussen, og halvveis inn i veggen står anlegget deres lainet opp. En medruss stikker hodet inn. Han dingler med et knippe med nøkler.
– Dåkker må ha skikkelig lyd. Det e bære å fær opp tell mæg og hent anlegget.
De takker høflig nei, de trenger ikke noe mer. Edvin, Simen, Sondre, Erlend, Mairold, Daniel, Olve, Christian og Tobias står tross alt for mesteparten av lyden selv. Noen få kvadratmeter med vogn.
– Det e mange som lika å hate på vogna vårres. Det e vanlig.
– Det er kanskje dem som er sure for at de ikke har fått plass?
– Kanskje.

Foto: Nicolai Solbakk Willumsen

Lukta av røyk treffer først. Så kommer hodet i døra. En voksen skikkelse med rullings i munnvika. Han er ikke blid. Han er den ene skyen som plasserer seg rett foran sola på en godværsdag. Kommunen har holdt dem under oppsyn, og er ikke begeistret over nærværet i skolekvartalet. Festen er over før den har startet.
– Kæm så har gjedd dåkker lov å stå her? Dåkker ska vekk.

Foto: Nicolai Solbakk Willumsen

[19.45] Spontankjøpet: En Cash Cab-pappa rygger en muskuløs SUV galant mot hengerfestet. Vogna hukes fast og vips har Cash Cab fått haik. Den ruller håpefullt avgårde mot nye farvann. Den er ikke kravstor, og trenger ikke mye for å trives: Strømuttak og noen få kvadratmeter plass der den får stå i fred. Nødvendigvis må det være litt tumleplass rundt vogna. Et toalett er ikke å forakte, men denslags luksus er ikke noe krav. Ett av dekkene oppfører seg som dødkjøtt – punktert etter russetreffet sist helg i Tromsø. Har de vært søraforr også?
– Haha, nei! Jeg tror ikke den hadde overlevd å kjøre så langt, sier Edvin Jacobsen.
En en kveld i september i fjor satt han satt og scrolla på Facebook, da det dukket det opp ei hardt prøvet Knaus campingvogn til 2000 kroner på ei lokal kjøpe-selge-gis bort-gruppe. Åtte måneder senere er spontankjøpet blitt deres eget lille fristed. Deres egen garanti for å ikke ha ei blåfrosen russetid. En fribillett på fire hjul.

[22.00] Sladd: Det kan jo sette fantasien i sving, når du runder et hjørne og du møter ei campingvogn som ser ut som en eneste stor sladd. Det er noe med sota vinduer som oser bad news. Gjenmalte vinduer? Snu deg og løp. Vogna svaier fra side til side, og begynner å krenge i takt med musikken som sirkulerer rundt der inne. De har ikke kastet bort ett sekund etter at mannen med sneipen stakk hull på stemninga og satte festen en god halvtime tilbake. Det er få – om noen – «russebusser» i området. Plassene er ettertrakta.

Døra går opp og ut kommer en russ som veldig tydelig er gira over å være i live. Det siver røyk ut av vogna. Den lukter ei ubestemmelig bærlukt. Det har ei ganske enkel forklaring: De driver og sender rundt alle e-sigaretters mor der inne. De bytter på å lage røyk. Istedet for å kjøpe røykmaskin. Innerst sitter jentene. De fleste på et fang. Her teller én sitteplass for to og tre. Det skal stables i høyden. Regine er en selvskreven gjest i vogna. Hun er sammen med Erlend.
– Jeg er VIP-gjest og elektriker, sier hun og peiker i taket.
Det er hun som har rigget opp alle lysene i vogna.
– Er det trist at det snart er over?
– Æ gleda mæ tell ta a mæ den her, sier hun og peiker på russebuksa,
– …og kuinn gå i vanlig bukse igjen.
Jentene er ubekymra og avslappede. Russekortene flyter. Snekker-russebuksene er bretta opp over lyse converse-sko. Det skåles. På nytt og på nytt starter låter som bygger seg opp til et crescendo der det slippes en slem beat sånn nesten halvveis i låta. Det nytter nesten ikke å snakke her inne.

21.20: [Rulleplass] Erlend lener seg mot veggen på utsida og trykker på mobilen.
– Ho spør etter rulleplass.
– Sei ja.
– Hvordan vurderer dere hvem som får rulleplass?
– Det e jo vennan vårres. Og damen vårres.
– Og de som dere vil skal være damene deres?
– Hehe.
– Man kan jo bli litt… narsissistisk av det?
– At dere blir høye på pæra?
– Ja, at man kan velge hvem som får være med eller ikke.
– Hva er det som skal til for å få rulleplass?
– Det er ikke sånn «hun er fin, hun får være med», det er vennene våre. Sortland er et lite sted, og alle kjenner hverandre.
– Hva synes dere om kvelden så langt, på en skala fra 1-10?
– Det må bli 9. Det kunne tatt litt mer av. Litt meir folk, og aille kuinn ha vorr med og banka i taket.

Russebuss á la Vesterålen er ikke som andre russebusser. Som en papptallerken eller en kondom eller et engangsbestikk tar den takknemlig imot all juling. Det er det den er til for.  Teller det forresten som rulleplass når farkosten faktisk ikke kan rulle med mindre man ringer pappa og får ham til å hente den?
– Vi sier hele tiden « tåler ikke vogna mer». Men den gjør jo det.
Russebuss og biler er blitt storindustri. Et helt maskineri som det jobbes med iløpet av hele videregående, skal vi tro SKAM-serien på P3. Styreverv, ansvarsfordeling og møtevirksomhet. Intriger og sponsor-frieri. Russen i Vesterålen har andre ting å bruke pengene og tida på.
– Det hadde kanskje vært annerledes hvis den hadde kosta 200.000 kroner ?
Edvin nikker mot ruta.
– Det er mye artigere på denne måten. Vi trenger ikke tenke på noe. Denne ruta ble knust første kvelden. Da bare lo vi.

Hverdagsungdommen som står opp klokka sju, leverer særoppgaver, gjør leksene i tide, jobber og presterer, blir skrellet vekk og må ligge igjen utenfor vogna. Her inne er det om å gjøre å klikke mest mulig. Når bassen dropper, og stemninga er rett, er det om å gjøre å hoppe opp og dundre knyttneven i taket. Hva skal man med det feteste anlegget, når man kan stå for bassen og sangen selv? Nevene smeller i taket og allsangen til russelåta Sjeiken holder på å løfte taket på når Simen er ute for å trekke luft.
– Det er kanskje litt primitivt, men det er artig, sier han.
Han studert media og har skrevet særemne om russelåter.
– All PR er god PR, er vel egentlig det jeg kom fram til. Så har det noe med gruppedynammikken å gjøre. Man er russ, alle kan låta og synger den ilag. Det skjer jo noe med oss da.
– Hører dere på dette til vanlig?
– Nei, det er jo russelåter. Det er jo en grunn til at det heter det.
Ungdommen som åpner bakvinduet ender opp med svarte striper over hendene og armene. Det er bare to dager siden vinduene ble malt. Hele vogna har vært et prosjekt under utvikling fra dag én.
– Det blir ikkje nåkka stemning når det e så lyst. Det blir mykkje bedre med lysan og røyken då, sier Sondre.
Vogna har de ordna på dugnad. Slektninger og venner har stilt med malekost og hammer.
– Vurderte dere noen gang å kjøpe skikkelig buss og kjøre full pakke?
– Vi har ikke tenkt noe over det. Russ er ikke en så stor greie på Sortland. Kanskje i Trondheim eller Tromsø er det bedre.
De har allerede mottatt bud på vogna, noen av beløpene er fem-sifrede. De kommer nok til å selge den. Hvis den overlever kvelden.

Foto: Nicolai Solbakk Willumsen

22.10 [Russekort] Ta et sitat fra en amerikansk rapper eller rappe-crew:

Photo shoot fresh, looking like vealth
I’m ‘bout to call the paparazzi
on myself
– Rich Gang

Legg til litt internhumor – særlig om adressen, og en vits om sprit: 

Adresse: Kleiva tydeligvis
Tlf.: 113, med mindre æ enda e bevisst
“A vodka, please”
“Sir, this is McDonald’s”
“OK, a McVodka then” 

Eller et lite “heisann” til ditt eget libido:

Omskjært? Nei, det e naturli slitasje
“Du kan ikkje gå på ho, ho har jo type!
“Pfht, kan nu vell score mål uansett om der e en keeper i måle”

Vips, så har du et standsmessig russekort anno Sortlandsrussen 2017. Iallefall blant guttene. Jentene er litt vanskeligere å sette fingeren på.

Kunnskapen min e som en løk. Den kan skrelles av, lag for lag, og det som kjæm fram e tell å skrik av.

– Vess du spis ett pizzastykkje som heng ihopen, så telles det bære som ett. Det e heilt sant.
Hanne (20) forklarer den dypere meninga bak vitsen på russekortet. Kompisene rister på hodet.
– Ka? Det e artig!

Foto: Nicolai Solbakk Willumsen

22:30 [Politiet kommer]: Plutselig står den der. Den hvite, neongule og svarte stasjonsvogna som automatisk får deg til å tenke over livet ditt og hva du har foretatt deg i det siste. Litt som å mentalt klappe seg på lommene for å finne pengboka eller snusboksen. Har jeg noe å skjule? Er jeg i trøbbel?
– Shit! Politiet e her?
– Og så?

Cash Cab-crevet jumper ut av vogna, én etter en, retter på skjorta, og går bort til politiet. Etter en kjapp prat, síger politiet videre. De har sitt på det reine: Nå står de på en privat næringseiendom, og har fått tillatelse til det. Strømmen er en avgangs-gave de skal få gratis og franko. De plager ingen. Tvert imot.
– De skulle bare sjekke hva som foregikk.

[Russ (19)] : Den norske antropologen Allan Sande har studert russ og rus. Han kom fram til at “Russefeiringen har tatt form av et idrettsstevne i rusmiddelbruk der målsettingen er å bli mest mulig døddrukken”. Et slags NM i festing. Ifølge folkehelseinstituttet passerer mediedekninga om russen 1000 saker årlig, og i år har blant annet følgende overskrifter blitt publisert:

  • Skadet russ (19) overføres til rehabilitering
  • Russ (19) kritisk skadet i natt, skal ha stått på taket av buss
  • Russ (19) slo hodet i tunneltak
  • Fremdeles kritisk for russ (19)
  • Russ (19) brakk nakken – måtte ta drosje til sykehuset

Statistisk sett burde du gå med hjelm hvis du har tenkt å være 19 år i Norge i mai. Eller dra til Vesterålen. Det eneste alvorlige saken som er å spore i nyhetsflyten på Vesterålen Online, er fra tidligere i vår, der en Sortlands-russ fikk antibiotika etter å ha kommet hjem fra et russestevne i Bodø, der det ble påvist hjernehinnebetennelse. Russen har overlevd, og det uten varige mén. Det store spørsmålet er: Overlevde Cash Cab-vogna? Det viser seg at tilstanden er alvorlig, men stabil:
– Den tok mye skade, og flere vindu måtte si farvel. Men vogna ska nok overleve, forteller Simen på melding dagen derpå.

Enkel forskning viser at russen i Vesterålen gjerne utagerer. De er gjerne brutale og primitive. Men de finner gjerne en død ting som de kan ta knekken på ilag, imens de klapper hverandre på skuldra.
– Altså. Æ veit ikkje at det et registrert nåkka som helst på russen i år. Så. Alle vi har vært bortii har oppført seg eksemplarisk, sier Einar Berthinussen på Sortland lensmannskontor.
– Ikke noe slåssing eller ordensforstyrrelser?
– Æ veit ikkje at det har vært nåkka med russen i år. Russen e stort sett veldig grei her i området.
Han kan i bunn og grunn ikke minnes at det har vært noe som helst i forhold til russen.
– Det har ikke vært en eneste stor sak på lang, lang tid.
– Hvorfor?
– Nei, det tør æ ikkje å sei. Det e vel sånn at de blir snillar og snillar med åran. Æ har ikkje nåkka statistikk som sei verken det eine eller andre.
– Men du har kanskje sett det selv?
– Jeg har vært i politiet i 31 år, og har sett det selv. Nei, vi har bære positivt å sei om russen. • [/p_wcm_restrict]