På kanten av verden

Velkommen til en ukronologisk slekts-krønike fra yttersida.Familien Tollefsen

Kapitler:

###

Ho SiriSiri Tollefsen på Nøss, Andøya

Noen ganger er landskapet så digert at det nesten ikke føles som om man flytter på seg, selv om speedometeret sier noe annet. De små, nordnorske husene bare forsvinner fra sidesynet som små eternitt-kasser på et samleband. Slike inntrykk blir aldri gamle, selv for dem som har vokst opp med dem. Alt som skal til, er en ny vinkel, et nytt lys, et væromslag, så er hele omverden ny igjen. Det er dette landet Siri Tollefsen alltid har kommet tilbake til. Og nå er hun her for godt. Inntil videre.

.... for å lese hele artikkelen må logge på. Hvis du allerede abonnerer på papir, registrerer du ditt abonnement her. Under her kan du enten kjøpe bare denne artikkelen, eller bestille abonnement.

Halvår
299,-
Papir & nettutgave
Seks utgaver
Tilgang til vår digitale utgave
Arkiv-tilgang
Velkomstgave: Stasboka Godt Haill II
BESTILL
Helår
499,-
Papir & nettutgave
12 utgaver
Tilgang til vår digitale utgave
Arkiv-tilgang
Velkomstgave: Stasboka Godt Haill II
BESTILL
[p_wcm_restrict]For du kan ta jenta ut av Nord-Norge, men du kan ikke ta Nord-Norge ut av jenta. I en krok av Bergens sjarmerende gågater har hun stilt ut bevismateriale på Nord-Norge. Butikken Udd Tollefsen på Bryggen i Bergen er nå historie, og hun har bladd om til neste side. Hun har lært seg håndverk og teknikker som setter henne i stand til å koke opp og sile av krafta fra naturinntrykkene. Skapningene og dyrelivet. Alt hun lager, bærer preg av dette stedet hun kommer fra. Hun er kunsthåndverker, tekstilkunstner og digital kunstner.

På gårdsplassen på Nøss faller dråpene som vannbomber på et tidløst ansikt med et spill levende blikk. Hun enser dem ikke engang. Som om naturen ikke kunne gjort henne fortred. Så er hun trosss alt en del av topografien her ute. Hun er femte generasjon Tollefsen på Nøss. Fra hennes tippoldefar Tollef Nilsen slo seg ned i bygda til i dag, går det ei linje som strekker seg over århundrer. Ei linje dekorert med de usynlige medaljene og gullstjernene man får av å klare å fø ungeflokken. Et liv av og med naturen. Blodslitet med utror og fiskerbondelivet. Det var hennes oldefar Albert Tollefsen og Eline Tollefsen som bygde huset som står her på gården Nordvoll i dag. De fikk en sønn som het Eivind, som fikk en sønn som het Gunnar, som fikk ei datter som het Siri og en sønn som het Espen.

For familien og atelieret består ikke bare av de nålevende Tollefsene. Flittige Tollefsen-never har tjent til livets opphold her i generasjoner. Byggene er reist av menn og kvinner som tråkket denne jorda for over 125 år siden. I denne fjøsen hadde de dyr nok til å fø familien. Nå har de neste generasjonene fylt fjøsen med sitt levebrød. Men det kan ikke ha vært gjort over natta å få fjøsen i den standen den er i nå. En grov fjøs er omgjort til et galleri som kunne stått på Bygdøy, eller noe i den duren. Det er høyt under taket, lyst, solid. Det knaker riktignok godt i sammenføyningene, men det er bare bygget som hilser goddag.

Det bemerkelsesverdige her inne, er den samtalen som foregår. Her er fire forskjellige stemmer som passer sammen. Som en familie samlet rundt et middagsbord. Espen Tollefsen med sine maskuline, stilistiske og utsmykningsvennlige fotokollager. Siri med sitt øye for rein design og eksperimentering. Åse med sine tekstilarbeider i vev som ofte er direkte basert på ektemannens linjer og språk. Så var det Gunnar, da. “Han far”, som Siri kaller ham. Han som dro til Oslo og ble skolert av professor Aage Storstein og Reidar Aulie. Gunnar har hugget sine former inn i tre og malt seg inn i historien.

Atelieret på Nøss er et slags resultat av et liv sammen. Av fire vidt forskjellige mennesker som har mange fellesnevnere.
– Vi gjør og lager ting ilag. Vi hadde alltid prosjekter sammen, sier Siri.
Deres greie var å alltid gjøre noe.
– Alt hos oss var hjemmelaget. Vi hadde ikke god råd, men hadde sans for kvalitet og design. Vi dyrket egne grønnsaker og lagde våre egne ting. Vennene våre syntes ofte det var spennende å komme på besøk, forteller hun.

Livet de levde på Maurnes står for henne i dag som en slags eventyrverden, med mye frihet, der dette kreative livet grodde inn i dem dag for dag. Kunsthøgskolen i Bergen og Oslo ble et naturlig valg da hun skulle skolere seg.
– Å se ting rundt seg. Det er kanskje først og fremst det vi har med oss hjemmefra.
Og da husets tenåringer flytta ut i verden, ble Atelier Nøss samlingsplassen. Et felles nav der de møttes flere ganger i året. Så var det denne fjøsen som sto oppi bakken. Den slapp ikke unna de flittige fire. Gradvis satte de igang. Alt måtte til pers. Til og med gulvet måtte senkes.
– Hvordan hadde Nøss vært som solo-prosjekt?
– Uten de andre hadde det vært vanskelig. Det er inspirerende å være flere ilag. Noen å være uenige og enige med.
Det er sjelden det blir enstemt ja til noe. Men de finner ut av det.
– Jeg tror foreldrene mine er glade for at jeg kom hit. De setter pris på at jeg er her.

Atelier Nøss, Andøya

Folk i husan og så videre. Det var et prøveprosjekt at hun skulle bo her fast. I bygda med omtrent 30 innbyggere, der galleriet ikke nødvendigvis er nedrennt av lokalbefolkninga. Men hun kom til et veikryss der hun ville si opp sin faste deltidsjobb i Bergen, som tekstildesigner. Nå er både datamaskinen og hodet hennes fullt av skisser. Henta rett fra fjæra eller fjellet. Detaljer fra fjærsteinene kan bli oversatt til et digitalt mønster. Hun har også et par venner som stikker innom. Det er særlig én skapning som har fulgt henne lenge.
– Jeg kaller den titingen. Et uttrykk de eldre kunne si om småfugler generelt, sier Siri Tollefsen.
Titingen er udefinerbar, litt naiv, men også litt mystisk. Flere av dem hilser nå besøkende på Atelier Nøss sin sommerutstilling velkommen.
– Det er knyttet mye overtro og fortellinger til fuglene. Jeg har fått høre masse spennende historier i tilknytning til at jeg har vist fram og solgt arbeidene med fuglemotiver, sier Siri.
Hun liker det litt udefinerbare, som kan være vanskelig å plassere.
– Hvis jeg får fram flere spor og lag i arbeidene mine, er jeg fornøyd.

Når hun jobber med design til en pute, ei T-skjorte, eller et kort,  arbeider hun med streken og formen til den blir så presis som mulig. Det skal se forenklet og selvfølgelig ut, men det kan ta lang tid og finne resultatet. Hun tilstreber et tidløst design, som er godt for øyet i hverdagen. I sommer blir det også mulig og se litt av den digitale grafikken til Siri i litt større formater enn tidligere.

Skjæra, den nordnorske gangsteren med vinger, besøker også verkene til Siri med jevne mellomrom. Et symbol på overlevelseskunst og utspekulasje. Vi studerer en vegg med små Siri-bilder. Hun liker å jobbe i små format – selv om de under utdannelsen ofte ville pushe henne til å jobbe større. Men hun kommer alltid tilbake til detaljene og det lille livet. På motsatt vegg henger tegninger som “han far” har tegnet. Lengre bort på samme vegg, fotokunst av broren Espen. De er komponenter på en tallerken som utgjør en fullstendig middag for øyet. Og man blir ikke mett. I vinduet skimter vi arbeidsstua som Espen har bygget lengre opp i bakken. Han er rustet til tennene for å kombinere familieliv med hektisk kunstgalleri om sommeren. Fra vinduet på motsatt side ser vi et kompani spankulere mot atelieret, med hendene på ryggen og nesene søkende rundt etter livstegn. Atelier Nøss har åpningstider, men de har aldri helt stengt.
– Vi åpner til alle som kommer. Det gjør vi, sier Siri, idet hun løper ned for å gi livstegn og ønske velkommen.

Kunstnerparet Kjell Stig Amdam og Grethe Berge må løsne på tørklene i halsen og gni seg i øynene i rein forundring idet de går inn døra til atelieret. På utsida ser atelieret ut som en velholdt fjøs. På innsida – en annen verden. Hun gir kompaniet omvisning på huset, og de tror knapt det de ser. Som om de har blitt innlemmet i en godt bevart hemmelighet.
– Dette er jo helt fantastisk. Dette var en opplevelse. Virkelig. Vi er overbegeistret, sier paret.
De er på gjennomreise, de skal videre til Lofoten og Narvik, men klarer ikke helt å slite seg løst fra salgsavdelinga.
– Har dere tenkt til å bli værende, eller? spør deres nordnorske kamerat, som for lengst er blitt forsynt. “Kunst er ikke hans greie”, slår han fast, til resten av turfølgets ville protester. “Nei, ærlig talt!”

De studerer kort som fanger essensen av galleriet og de fire Tollefsene. Her er fotografier man ikke blir mett av å se på. Her er kort og bøker til å legge i smykkeskrinet. Babyklær. T-skjorter.
– Vi får veldig ofte den reaksjonen. At folk blir veldig overrasket, sier Siri.
Som heilårsbeboer på yttersida av Andøya, har hverdagen hennes blitt en ganske annen enn i Bergens snirklete gågater. It is important for me to have both the urban city life of Bergen and the rural archipelago above the arctic circle, står det om henne på nettsida til Atelier Nøss. Det var et prøveprosjekt å stemple ut fra Bergen helt og forlate den urbane pulsen. Nå er hun her på yttersida av Vesterålen på andre året, og er dus med å eksistere i naturen. Hun får lyst til å gå ut og fange den – såpass at det nesten kan bli litt for påtrengende av og til. Livet er en kombinasjon av intenst og rolig. Hypersosialt og ensomt. Hardt og enkelt.

Sortland Kunstforening snappet henne raskt opp, da de skjønte at hun ble nordboer for godt. Hun var ikke motvillig, akkurat.
– Det er mye frivillig arbeid, men det er viktig og spennende, og ikke minst er det fint å treffe andre med litt samme fokus og interesser som meg selv.
Hun har også hatt oppdrag med formidling, og hatt workshop i forbindelse med utstillinger. I høst tar hun også turen til  Sandnessjøen og Kulturbadet, for å presentere ”Mitt Landskap”.

Kunstforeninga ble i fjor også plukket ut til og være med i et pilotprosjekt, stelt i stand av Se Kunst i Nord-Norge. Det er et opplegg som skal gi påfyll og skills til prosjekter, kuratering og ledelse. Tre fra kunstforeninga og to fra Kulturfabrikken er med. De skal levere oppgave og avlegge eksamen. Turene til Sortland kommer som perler på ei snor i forhold til det første året. Det synes hun er helt i orden, siden hun har både mor, far og kjæresten der. Men å fly solo en dag på Nøss betyr ikke isolasjon. En tur i fjæra er aldri lik den foregående. De stadige forandringene, tydeligheten en dag, som bare er et spor neste dag, fasinerer og inspirerer. Og på våren og sommeren kryr det – hare, oter, røyskatt, mink, de fjærkledte. Og folk. Sommer-rushet har akkurat startet. Siri er hele tiden, og folkene kommer i rykk og napp. Som med det meste annet i Nordnorge.
– Man kan bli litt mett av og til av å være vertskap, men det er også veldig spennende. Det skjer så mye spennende hver eneste dag.

Det er krevende å holde fortet. Å få det til og gå rundt økonomisk er ikke alltid lett. Men det er større himmel,  og mer frihet her. Det føles mer fritt enn i Bergen, med deltidsjobb som designer, og utsalgssted i et UNESCO-listet turistmekka.
– Det er ikke like mange besøkende her, men de som kommer,  tar seg god tid.

Siri løper ut for å hente kaffe fra hovedhuset. Tre løpeturer senere serverer hun nystekte vafler og saft hun har kokt selv på løvetann. Jeg forventer en besk glye. Men det smaker som en cocktail. Enkelt, men sammensatt likevel. Hun liker godt å prøve seg fram med vekstene som popper opp her om våren. Naturen her er tross alt på hennes side.

###

Han far

Gunnar Tollefsen, kunstner

Du finner spor av ham i rådhuset i Bardu. Regionsykehuset i Tromsø. På skoler, aldershjem og sykehjem. Farger og former som kommer fra hans indre, er smykker i en lang rekke offentlige bygg. Bildene hans starter alltid med en form. Han ser den tydelig for seg, eller har bare en vag anelse. Den kan ta form som et maleri, en skulptur eller ei treskjæring.

Ekkoet etter Gunnar fra dagene han drev storproduksjon ljomer fremdeles. Fremdeles står døra på gløtt til arbeidsrommet. Han har passert åtti, men maler og tegner hver eneste dag.
– Det var ikke så mange andre som jobbet abstrakt. Det var mer fjord og fjell, i direkte forstand. Det drev jeg mest med alene.

Det var krevende å være kunstner, men det var det han kunne, ville og skulle. Som en av de første nordlendingene oppflasket på kunstakademiet, hoppet han (nygift) sammen med Åse ombord på Hurtigruta og dro rett nordover. Til Andenes først, så til Maurnes. På tidlig sekstitall var ikke kunstnermijøet på Maurnes det mest sydende. Men der var familie. Søsken. Tette band. Og et fint, gammelt hus, jord å dyrke, plass til å leve. Som vesterålinger forøvrig, var de opptatt av hus, heim, familie. Å overleve.
– Det var jo knapt ei sjel som dreiv med kunst i Vesterålen. Så jeg tenkte som så at i Vesterålen – der trengs det kunst.

Gunnar var blitt Paris i hodet av å gå i lære hos professorene Aage Storstein og Reidar Aulie. Han var handverker og maler men tok kurs i tegning og maling på si. Så kom han inn på kunstakademiet. Der gikk det i kubisme og europeisk sein-modernisme for alle pengene. Gunnar fant raskt sitt eget formspråk. Han jobbet jevnt, trutt og standhaftig. Selvgående, sta og mild, og fortsatte med det i 50 år. I dag er det tegnet ned i historiebøkene at han var en av de første nordlendingene til å jobbe abstrakt.

“Selv om Tollefsens arbeider kan forstås som en hyllest til de omgivelsene han har hatt rundt seg hele livet romantiserer han ikke, men bruker naturen som utgangspunkt for sin formale utforskning.” skriver Nordnorsk kunstsenter. De skriver også at han har levd tilbaketrukket og anonymt.

Fargene varierer kraftig. Skiftende som årstidene, lyset og humøret. Det er sjelden ting han ser, men ofte tolkninger av ting han har sett. Han kan ta bilder av ting han vil huske og fange, og bruke dem som utgangspunkt til et maleri. Maurice Estéve er selve idolet. Bilder man kan sette tennene i, og virkelig bryne seg på.
– Hvis jeg kunne fått én mann til å stille ut her i Vesterålen, levende eller død, måtte det blitt ham, ja.

Han fikk rett når det gjaldt at det trengtes kunst i Vesterålen. Om applausen i Vesterålen ikke var øredøvende, var den heller ikke var den verste. Han husker den første utstillinga i den gamle Apothekergården på Sortland, de ville ikke gjøre plass til bildene først. Men det ble ei ordning med det. Og salget gikk godt. Så bygde det seg opp, bilde etter bilde. For hvert penselstrøk, malte han seg inn i historien. Det finnes eksempler nok på kunstnere som får klapp på skuldra først 20 år etter at de er borte. Gunnar er glad for at det skjer .
– Jeg må leve ei stund til, for å få med meg alt dette her, forteller ungene hans at han har sagt.

Tidligere i år åpnet Nordnorsk Kunstsenter vandreutstillinga “Mitt landskap”. Unge kunstnere har laget “svar” på Gunnars malerier og skulpturer. Der er lyder, film, malerier. Der er ny kunst, og det er et svar på det Gunnar har skapt. For å bli kjent med ham, besøkte alle kustnerne atelieret og galleriet på Nøss. Dit må kanskje vi også, for å forstå ham.

– Albert, som bygde huset, fikk en dårlig start på livet. De mista fem barn, og hadde bare Eivind igjen. Det var det største bruket på Nøss, men Eivind, som overtok gården, var ikke sjysterk. Gunnar Johan Tollefsen er sønn av Eivind som er sønn av Albert som er sønn av Tollef.

Fra atelieret og galleriet på Nøss.

Han er født og oppvokst på Nøss på yttersida av Andøy. Gården er i dag blitt hovedkvarter for familien. Et arbeidssted til å bryte meninger, diskutere, være ilag. De er ikke like ofte der som før, men i mårra hopper de på hurtigruta og blir hentet i Risøyhamn. Besøkene på Nøss er en evig strøm av liv, impulser og inspirasjon. Spadetak for spadetak grov han ut jordgulvet på dette stedet. Etasjene måtte kobles sammen på et vis, og det ble montert ei trapp fra 50-tallet som hadde stått i huset tidligere.
– Fjøsen så ikke ut. Men det var bare å begynne et sted. Og vi gjorde det ilag.

Han er som atelieret på Nøss personifisert. Utad er det ingen brautende fakter. Ingen roper med ropert. Men der er aktivitet. Der er liv, med største selvfølgelighet. Og innsida er så innholdsrik og full av strømninger, at det knapt lar seg gjøre å få hodet pakket rundt det. På en måte er ungene Siri og Espens bilder også svar på hans kunst.
– Er ungene dine oppfordra heimefra, til å bli kunstnere?
– Jeg hadde ikke regna med at de kom til å følge i mine fotspor, akkurat, og nikker hodet litt fra side til side, slik som inderne sier “hallo”.
– Men de har valgt det sjøl.

Om Gunnar Tollefsen:

  • Utsmykkingsarbeider Bardu rådhus (1981)
  • Porsangermoen befalsforlegning (1982)
  • Televerkets bygg, Alta (trerelieff yttervegg, 1982)
  • Tromsdalen videregående skole (1984)
  • Regionsykehuset i Tromsø
  • Gibostad syke- og aldersheim
  • Salangen rekonvalesenthjem
  • Maskinførerskolen for landbruk, Vikeid, Sortland
  • Mørsvik skole
  • Bardufoss videregående skole
  • UB Tromsø
  • NKR

Gunnar Tollefsen (f. 1933) er fra Nøss, Andøya. Tollefsen var en av de første nordnorske kunstnerne til å få akademiutdannelse, og studerte blant annet under Åge Storstein på kunstakademiet i Oslo 1959–62. Han har latt seg inspirere av europeisk sen-modernisme. Samtidig har han latt seg inspirere av naturen rundt seg i Vesterålen. 

(Kilde: Se kunst i Nordnorge, Norsk kunstleksikon)

###

Mor Åse

Åse Tollefsen

Noen ektepar er to separate solsystemer med egne interesser og baner de kretser i. Andre ektepar er som salt og pepper. To bøsser, likestilte, som sammen gir den rette smaken.

– Ja, hallo?
En kvinnestemme kommer ut av ringeklokka.
– Heia!

Bzzz – døren i bakerigården låses opp. Opp ei trapp og inn en gang i nybygget, til ei dør som står på gløtt. Dørskiltet er et maleri, som består av kuber og former i sterke farger. Til og med dørskiltet har spirit. Åse er først i døra. Gunnar holder seg litt i bakgrunnen. Ei tidløs dame som det er umulig å anslå alderen til. På grunn av det strålende smilet. Kroppsspråket. Måten hun sier hei. Det er som hun kommer rett fra et salsakurs, full av liv. Internett sier hun er født i 1936, altså er hun over åtti år, men man skal ikke tro alt man leser på internett.

Dunk – dunk – dunk. Bassen fra en av Sortland sentrums automobile krokodiller dundrer idet den siger forbi byggets blå yttervegger. Åse enser det ikke. Alle by-lydene er hun hundre prosent fortrolig med. Det er de nye huslydene som tok over der knakinga fra et erverdig gammelt trehus på Maurnes slapp taket. De har sett byen fra avstand, over sundet, og sagt at dit skulle de aldri.
– Men nå er vi her! sier hun.

Huset på Maurnes som de falt for. Det som de pusset opp, planke for planke, rom for rom, med sine egne hender. Det ble naturlig å avslutte det kapittelet etter hvert. Siden de altså har passert åtti – noe som er vanskelig å forstå. Huset ble solgt og nå bor de i en av disse snope, nybygde leilighetene i sentrum. Snømåking, snekring og beising er historie. Her er det takhøyde, inntrykk og uttrykk. Først og fremst er det samliv. Bare Åse og Gunnar.

Døra til arbeidsrommet står på gløtt. En pult med tegnesaker og malesaker. Noen lerreter med påbegynte bilder. På veggene, på bordet, i hele leiligheten, er spor etter det hun fikk inn i fingrene på Statens Kvinnelige Industriskole i Oslo, med spesialutdanning i vev.  Grove, men feminine tekstiler. Ikke uberørt av ektemannen Gunnar Tollefsens linjer. Lynnet og landskapet preger mer enn noe annet det de skaper.
– Jeg har ofte vevd etter tegninger fra Gunnar, sier hun.

Ting de har laget sammen, pryder offentlige bygg i det ganske land. Med full jobb og familie havna ikke vevinga øverst på lista for tekstilkunstneren. De kan være sta, har vi skjønt. Det kan være steile fronter. Men de er sammensveiset. De skaper ting ilag. De har hvert sitt felt, har vært spredt rundt i hele landet, men har hatt sitt samlingssted på Nøss, flere ganger i året. I 2005 åpnet de verkstedet og atelieret for publikum. Det utvides og bygges på kontinuerlig, stein for stein. Da Åse fikk Heidi Marie Kriznik som svigerdatter, ble skriving en del av prosjektet.
– Nå har helsa mi skrantet en del i det siste, så det har ikke blitt så mange turene dit. Men vi skal dit nå, i mårra.

At hun nå kan besøke dattera på Andøya, i stedet for Bergen, det har gjort noe med henne.
– Det er fantastisk med ho Siri, det valget hun tok om å dra nordover og drive atelieret på Nøss. Det var modig, og jeg er stolt.
– Hvordan er det å være en del av noe sånt? Større enn seg selv?
– Det er vanskelig å sette ord på.

Hun er bestemor med stor B. Barnebarnet Linnéa har laget et bilde av bestemor. Det står i galleriet på Nøss. De er som ungene som vokser opp på kaia. Som suger til seg inntrykk, som etteraper de voksne, og interesserer seg gjennom hevert-effekten.
– De soper det inn med alle sanser, så på en måte får de det jo inn med teskje. Men hvis de er smarte, så lar de være å være kunstnere. Det er jo det enkleste.
Hun smiler. De ansiktstrekkene er nedarvet i to generasjoner.

###

Han Espen

Espen Tollefsen

Båten på Aker Brygge fylles av turister og interesserte besøkende, alle skal samme vei som Espen Tollefsen. Men han skal på jobb. Kunstfotografen har kontor på Hovedøya og står nå ute på dekk med vind i det rullende håret og et lurt smil om munnen.

– Jeg er alltid beredt på en måte, sier han etter å ha forklart hva han bærer med seg i sekken som er større enn alle turistenes sekker.

Han går av båten med en sekk full av bøker han har hentet hos en bokbinder, datautstyr til arbeidet, mat for dagen og klær og andre ting som han trenger når han skal hente sine to barn senere på dagen. Den ser tung ut, men Espen bærer den enkelt over én skulder og viser vei til kontoret sitt. Blant høye trær og grønt gress ligger den lange mursteinsbygningen som kalles Lavetthuset på Hovedøya. Her har Espen Tollefsen og fem andre kunstnere sine atelier og gallerier.
– Det er deilig å kunne komme ut hit, båtturen hjelper veldig når jeg har et vrient prosjekt jeg jobber med. Det setter meg liksom i modus, sier han.
Den korte turen over fjorden blir en fin tid til å tenke, men Espen må innrømme at det ikke alltid hjelper på å legge fra seg arbeidet før han drar hjem. Døren til Lavetthuset åpnes og Espen vinker med en gang til silhuetten av en kollega som står langt inne i den dype korridoren.

Mye av arbeidet til Espen er preget av en kubistisk stil, skapt av at han setter sammen en collage av titals firkantede bilder som en mosaikk for å skape et enkelt bilde. Han ønsker å utfordre fotografiet og på avstand ser fotografiet ut som et helhetlig bilde, men det føles på en måte tredimensjonalt. Som om man ser alt fra flere vinkler samtidig. Går man nærmere ser man skjøtene mellom bildene og arbeidsmetoden blir tydelig.
– Her er ”tenkeboksen”, sier Espen og åpner døren til kontoret sitt.

Inspirerende bøker blir hentet fram og Espen forklarer ivrig om fotograf og maler David Hockney. Han forsøkte å simulere hvordan mennesker ser med to øyne gjennom den enøyde linsen til et fotografiapparat ved å bruke mosaikker av flere bilder. ”Tenkeboksen” er full av ferdige prosjekter, prosjekter underveis og noen, som kunstfotografen henter fram med et lys i blikket, har enda ikke blitt begynt.

Det lukter treverk og hytte i det store bygget og gulvet knaker når man trår på det. Hendene til Espen Tollefsen ser ut som en smeds. Preget av håndarbeid. Nå viser hendene vei gjennom flere dører inn til enda flere fotografier laget med samme metode. Han løfter en bok fra bordet og stryker den over permen.
– Det har alltid vært viktig for meg med tekstur og følelsen av et arbeide, det kommer sikkert fra min mor som jobber med tekstiler, sier den eldste sønnen i den kunstneriske familien.

Fra atelieret på Nøss.

Han mener at familien hans er en utrolig god arena for å ha samtaler om arbeidet siden alle er kunstinteresserte. Han og søsknene følte aldri seg presset inn i kunsten, men på en eller annen måte har alle endt opp der.
– Hvis jeg måtte karakterisere meg som noe i forhold til de andre i familien er jeg nok den mest utålmodige, sier han etter en liten tenkepause.
Han ser mot taket og tenker høyt at det kanskje er derfor foto passet for ham. For å illustrere beskriver han det langtekkelige med å male et maleri eller veve tekstiler som hans far og mor gjør. Han holder en usynlig pensel og drar den sakte nedover et lerret som ikke er der. Han har ikke tålmodigheten til å arbeide slik. Espen Tollefsens arbeider begynte mer som illustrasjoner og oppdragsfotografi, men etter hvert som han har jobbet har han sklidd mer og mer over mot et kunstnerisk uttrykk. Nå føler han at det han jobber med forteller mye om ham selv.

– Det må være noe som skurrer, sier han, fortsatt med det lure smilet fra båtturen. Det er det som gjør foto til godt foto, det må være noe der som skaper en undring eller får deg til å stille et spørsmål.
Det en sterk trekning mot gigantiske landskaper i Espen sine bilder, ofte fra Nord-Norge. Eller ”utgangspunktet”, som han kaller det. Da Espen begynte å bli interessert i foto, var det to retninger som lå foran ham. Enten kunne han begynne å ta bilder av familien sin. Eller så kunne han ta for seg  naturen. Espen valgte naturen. Grønne heier, snøkledde daler og hvite bølger som slår mot spisse, mørke fjell. Kratt og detaljer fra myrer malt på glassplater, trær som tilsynelatende svever i løse luften. Han mener at han tjener på å ikke bo der han tar mange av bildene sine og forteller at en veldig smart mann en gang sa at ”jeg maler ikke det jeg ser, jeg maler det jeg har sett”.

– Da kan jeg komme hjem hit og jobbe helt subjektivt med landskapene, sier han med nesa dypt i en bok som viser hans og andres arbeide med glassmalerier.
Med raske armbevegelser har Espen åpnet døren til galleriet i underetasjen. Et avlangt rom strekker seg ut foran ham med fotografier og andre kunstverk på vegger og bord overalt. De sterke spotlightene i taket blir tent og lyset reflekteres fra de mørke trebjelkene som bærer bygget. Han forteller om de andre kunstnerne som jobber i bygget. Det er kun én annen fotograf, og det synes Espen er helt perfekt.

– Det gir et verdifullt forum for å diskutere prosjekter når alle ser på ting med forskjellige innfallsvinkler, sier han.
Flyten er viktig, og den kjenner han på når han jobber, når prosjektet oppsluker ham. Den samme flyten kommer fram i samtalen når han snakker om familien sin. Det er liksom en egen boble som han går inn i med hele seg.
– Det krever mye av det samme i et kunstprosjekt som det gjør med barn, noe av den samme oppmerksomheten og nysgjerrigheten, sier han og nikker for seg selv.
Han har lagt ut om arbeidet sitt og sitt forhold til kunsten i en time. En mann som virkelig har gått i dybden av sitt arbeide og nyter det. Det virker som om han trekker pusten. Han trekker hånden gjennom det grå og sorte håret og sier med en ærlig tone.
– Den beste tiden jeg har er når jeg er med døtrene og kona mi.

Tekst og foto: Erlend Dalhaug Daae

###

HemmelighetenHeidi Marie Kriznik

R ytmisk musikk slår i mellom de tre boligblokkene som omringer den lille flekken med gress. Lukten av stekt ris ligger i luften og sommersola stikker skarpt gjennom grå skyer. Barnerop og en mannstemme over et PA-anlegg kjemper om retten til å bli hørt.

Heidi Marie Kriznik sitter på en nyklippet gressplen på Tøyen. Det Deichmanske bibliotek kaller henne en av Norges beste samtidslitterære hemmeligheter. Hun er skjønnlitterær forfatter, hun har skrevet tre romaner, men også ei sakprosa-bok, Den delte byen. I den boka sammenlignes oppveksten til to jenter i Oslo: Liva på Slemdal og Linnea i bydel Gamle Oslo. Der Heidi Marie bor. Et sted i Nordnorge finnes hele samlinga til salgs. Et sted hun drar til om sommeren, som mannen hennes, Espen Tollefsen, kaller “opphavet”. På Nøss på Andøya. Nå er hun en del av det kunstnerdrevede galleriet i nord. Inngift.
– Åh, jeg glemte helt å si Eid Mubarak, utbryter Heidi Marie med et stort smil til en annen som sitter ved bordet.

Fasteperioden ramadan er over og eid skal feires. Gårdsstyret i to nabogårder på Tøyen har arrangert fest, en samling med mat, musikk og lek for barna. Heidi Maries to døtre på tre og syv år forsvinner, kommer løpende tilbake, sitter på fanget til moren i et minutt og forsvinner tilbake til lekeplassen. Heidi Marie forsøker å holde et øye med dem begge samtidig som hun forteller om hvordan det er å bo på Tøyen.
– Da vi flytta hit og fikk barn, begynte folk å spørre om vi skulle bli boende, sier Heidi Marie.

Hun forteller at mange valgte Tøyen skole vekk. “Den hvite flukten fra Tøyen” døpte Aftenposten trenden. Så skrev hun essayet Kron eller mynt med adresse Tøyen som ble publisert i tidsskriftet Samtiden og i Morgenbladet. Da tok en nabo kontakt og ville drikke kaffe. De ble flere naboer som bestemte seg for at de ville arrangere et folkemøte. I debatten på folkemøtet stilte de spørsmålet: Hva skal til for at folk blir boende? Resultatet ble at politikerne vedtok en femårsplan for et områdeløft på Tøyen som skal bidra til å gjøre stedet trygt, inkluderende og med en aktiv befolkning som ønsker å bli boende. Heidi Marie forteller at alle naboene faktisk ble boende, og at barna deres nå går på Tøyen skole.
– Det er virkelig noe av det fineste som har skjedd meg, sier hun idet sola titter igjennom det mørke skylaget som truer med å bremse festen.
Heidi Marie snakker om fellesskapet som har vokst fram, og ser utover naboene som spiser mat og holder taler under små partytelt.
– Jeg er i grunn glad for å bo med barna i et område uten et sterkt kjøpepress, sier hun.

Som forfatter, og gift med en kunstner, vet hun hvor utfordrende det kan være å ha dårlig råd. Datteren Linnea kommer bort og sier at hun skal bli både kokk og kunstner når hun blir stor, og løper sin vei igjen.
– Da kan hun jo bruke jobben som kokk til å finansiere å drive med kunst, for sånn er det jo kunstnerne må leve nå. Så hvis barna ikke blir kunstnere så er det jo litt enklere for dem økonomisk, sier Heidi Marie, og forteller at datteren er så flink med origami.

Å jobbe for en bedring av kunstnerøkonomien er noe som står på blokka nå som Heidi Marie Kriznik er blitt leder i Den norske Forfatterforening. Plutselig får hun et bekymret drag over ansiktet . Blant papptallerkener, ispinner og et titalls barn som løper rundt på den solfylte plenen, sitter Heidi Marie plutselig med mørke øyne. Hun kom akkurat på noe.
– En mann ble funnet død der inne, knivstukket i oppgangen, forteller hun.
Ingen hadde merket noe, og hele nabolaget følte avmakt.
– Hvordan skal man da inspirere mennesker til å bry seg, når det skjer slike ting?

Heidi Marie sitter nå i Tøyenstyret. Hun har alltid likt å jobbe politisk. Men uansett hvor mye hun liker å jobbe for fellesskapet, så har hennes vara måttet steppe inn mer enn én gang etter at hun tok over som leder i Den norske Forfatterforening. Det har tatt opp det meste av tiden hennes i det siste.
– Jeg er redd for at jeg kanskje har litt mye å gjøre akkurat nå, sier hun.
– Men hvis jeg skulle ha en fast stilling så er det akkurat denne jeg ville ha, selv om jeg brukte lang tid på å bestemme meg for om jeg skulle si ja.

Det er dager hun gjerne bare skulle trukket seg inn i hulen sin for å få mer tid til å skrive. For det er det hun elsker. Det er ikke like mye tid til å skrive lenger, og det er så mange andre ting hun er sugen på å gjøre.
– Men det er jo erfaringene man får ute i livet man bruker når man skriver. Så det er kanskje bra at jeg ikke har like mye tid nå?

Et prikk på skulderen og en klem. Samtalen med de kjentfolket som har kommet bort til henne, starter med en bisarr historie om en ulykke med ei brosje og et barn på 17. mai. En farsfigur som trakterer ei barnevogn på motsatt side av plenen pekes ut som selve redningsmannen. Så vrir samtalen seg mot et lån som noen er bekymret for og avslutter med at Heidi Marie beklager at hun er hes. Hennes venninner sier at stemmen hennes høres helt fin ut. Så, plutselig, er Heidi Marie borte. Like raskt som sine døtre har hun forsvunnet inn i mengden av naboer. Skyene har nå dekket over sola og vinden velter pappkopper fra bordene. De første dråpene fra en kort skur kan føles mot huden. Heidi Marie har aldri vært så glad i fokuset man kan få av medier og lignende. Det kan fort gjøre henne sjenert å havne i midten av all oppmerksomheten. Det kan få henne til å tenke for mye. Da blir det vanskelig å skrive noe som hun føler kommer ordentlig fra henne selv. Hun kjente på dette da hun vant Tarjei Vesaas sin debutantpris for boken Applaus. Når prisen nevnes, tar det henne fire forsøk å begynne setningen.
– Jeg tror ikke jeg likte oppmerksomheten så godt, men jeg setter det jo veldig høyt å motta en så gjev pris. Og så veldig hemmelig vil jeg jo ikke være heller, sier hun og smiler.

Hun har små vanndråper i det mørke håret. Det har gått i ett i dag og hun så sitt snitt til en matbit. På den ti meter lange veien fra serveringsbordet blir hun stoppet tre ganger. Naboer og bekjente som lurer på noe, eller bare vil slå av en prat. De snakker kanskje ikke om hennes forfatterskap når de stopper henne for en prat, men her i nabolaget er Heidi Marie Kriznik absolutt ingen hemmelighet.

Tekst og foto: Erlend Dalhaug Daae

[/p_wcm_restrict]