Alien of extraordinary ability is an alien classification by United States Citizenship and Immigration Services. The United States may grant a priority visa to an alien who is able to demonstrate «extraordinary ability in the sciences, arts, education, business, or athletics» or through some other extraordinary career achievements.

Maren Selvaag er ikke som andre pianister, eller egentlig andre mennesker overhode. Der andre forventer en ferdig utstyrt konsertsal, tar hun både konsert og piano med seg ut i naturen og lar stemningene vokse frem der. Nå i sommer var hun Artist in Residence hos Atelier Nøss som drives av kunstnerne Siri og Espen Tollefsen på Andøya.

Hun kom kjørende med sin spesialbyggede bil tilpasset et klaver fra Steinway & Sons, gullstandarden for konsertpianister. I løpet av sine ennå unge år har hun rukket mer enn de fleste, første kvinne til å ta master i utøvende jazz, og har rukket å bli en anerkjent jazzkomponist og musiker blant dem som vet internasjonalt. Hun har et album på baken; Close to Shore  og en del komposisjoner. Gode anmeldelser. Hun har gjort naturen til sin egen arena og tumleplass. Klatrer i fjellet like naturlig som hun neier i en konsertsal, en stormfull seilas langs Helgeland mot Træna hvor det virkelig sto til inspirerte henne til et halv års opphold i Henningsvær, hvor hun gikk en klatrerutdanning. Etter det var det ingen vei tilbake, og hun  har fortsatt å klatre opp de tinder som står foran henne, enten det handler om granitt eller ambisjoner som skal realiseres.

Jeg møter henne i det arkitekttegnede studioet på Nøss. Hun er en alfakvinne og utstråler seiersvilje. Hun har den høflige jenta i seg, og et selvbevisst og humørfylt glimt.  Fra Lillehammer. Foreldrene siviløkonomer, pappa kommunikasjonssjef for det legendariske vinter OL i Lillehammer 1994. – Han lærte meg at alt er mulig for den som vil, forteller hun senere. Hun har organisert reisen og oppholdet selv. Skaffet sponsorer, eller samarbeidspartnere,  som hun foretrekker å kalle det, på egenhånd. Hun kuraterer andre kunstneriske talenter som settes sammen i pakker, opplevelser, happenings. Bellwether, bjellesauen.

Som tidlig tenåring begynte hun med klesdesign og snek seg inn på arrangementer hvor hun fikk hel og halvkjendiser til å prøve ut den freidige jentas kreasjoner, Siden tok musikken henne, etter at moren beklaget at hun selv ga seg med pianoet da hun burde ha fortsatt.  Maren fortsatte. Som idrettstopper, så hadde hun kanskje ikke det største talentet, ifølge henne selv, men hun har viljen, viljen til å beherske det hun satte seg fore.
– Jeg har ikke latt meg stoppe av andres pessimisme på vegne av kunstnere og musikere. Jeg tror at ved å ikke la negativitet dominere så åpner det seg muligheter, selv når det butter, sier hun selvsikkert, men ikke som en frase. Det er noe ved hennes entreprenørånd som først får meg til å tenke på Taylor Swift.

Etter å ha omgåtts henne, så innser man at hun faktisk er tøff, og har kjempet seg frem med stahet, kreativitet og egenvilje.  Og selv om det er en utslitt sexistisk klisjé, så har hun en utpreget følsomhet i sitt uttrykk. Men det fremstår som mer en kreativ styrke, enn svakhet.

Pianoet tas med ut i det vakre landskapet på Andøya. Første stunt er Stave, egentlig ikke tenkt som en konsert, men folk kommer ruslende for å se hva som står på, en ung, hvitkledd kvinne foran et piano ytterst på en molo på Stave er ikke hverdagskost noe sted. Javel, det ser vakkert ut, men. Men så spiller hun, improviserer, det er drømmende, undrende og ettertenksomme klanger. Med en melankolsk bunn. Elementer av klassiske kompisjoner. Det kunne blitt muzak, men er noe mer.  De som er tilstede denne dagen føler seg heldige.
– Jeg er opptatt av det vakre og stemningsfulle, selv om det er utskjelte begreper, men og det å se komposisjoner og musikalske strukturer med musikkteorien som et skjelett jeg trenger inn i, og så bygger opp på, lag på lag, med improvisasjon og en dose intuisjon. Hun har studert musikken inngående. Ikke bare ved ulike skoler som Musikkhøyskolen, men på egenhånd, som frivillig 15-åring under Moldejazz, så hun all jazz hun kunne komme over, ikke minst den som bød på mye motstand. Sugde det til seg. Lærte. Ble inspirert.

Hennes største inspirasjon er møter med naturen. Hun sprudler ved hver mulighet til å gi seg naturkreftene i vold.  Særlig klatring. Nå er hun her, i Vesterålen. Hun forelsker seg. I naturen. Ja, ikke bare som en turist, hun virkelig forelsker seg, ser ut som et lykkelig barn når jeg møter henne senere.
– Hit vil jeg tilbake. Himmelen og havet er så stort, gir en følelse av uendelighet. Naturen er ikke bare scenografi.
– Naturen vinner alltid, sier Maren.
– Vi mennesker forbruker alt for mye, og er på kollisjonskurs med naturkreftene, det vil smelle stygt om vi ikke snur radikalt, sier hun uten snev av tvil.
– Det dere har her på Andøya og i Vesterålen er så vakkert og er en slik unik verdi som vil bli stadig mer ettertraktet ettersom jorden blir trangere og mer forurenset, dere må ta vare på dette. Det å ta vare på naturen her er den største investeringen dere kan gjøre for fremtiden, sier hun alvorlig og direkte.

Vi snakker mye om hennes liv, veien til der hun står nå, med en suksessrik musikerkarriere og kunstnerisk entreprenørvirksomhet. Mare tar ingenting for gitt, derfor morer hun seg også kostelig over en del gullstøv som hun har virvlet opp på ferden. Som spesialvisumet til USA for kunstnere, kreative og evnerike med ekstraordinære talenter. Alien of extraordinary ability. Det er jo det hun er: vidundervesenet, en sosialdemokratisk anomali, med all menneskelighet og vel så det i behold. En som nok kan være lett å mislike for de som ser halvtomme glass overalt.

Siste dagen. Hun skal ha en intimkonsert i sitt bo på Nøss. Men været stråler, det er faktisk hete. Blodmåne og mars vil komme til syne, og solen skinner så stort at den fyller himmelen. Så Maren rekognoserer og ser stranden, hav og fjell som kveldens konserthus. Bilen skal frakte pianoet ut.  Bilen kjører selvsagt helt fast. En traktor lykkes med en del møye å slepe den opp. Publikum kommer snart, så hva nå? Man ser at det tenkes hardt og pannen rynkes lett, men så smiler hun.

Publikum.

Der kommer de som vil glede seg over hennes improvisasjoner, nippende til noe musserende på hagestoler ytterst på yttersida mot bølgebruset. Men de må bære. Bære og skyve tungt. Pianoet. Og som en lys variant av en Roy Andersson film, ser de ut til å glede seg over sitt prosjekt, sitt Sisyfosarbeide, som en kunstinstallasjon. Det tar tid, men for en herlig tid. Så står hun der. Pianoet på plass, bølgene slår knapt et par meter unna. Setter seg ned, med sollyset strålende rundt henne som en glorie. Det blir nesten for mye.

Så spiller hun.

Og alt blir gull.

En sel ligger og dupper i sjøen rett utenfor under hele konserten. Etterpå ser jeg det funkler tårevått i øynene hennes. Hun er minst like takknemlig som publikum for denne stunden. Et sted mellom drøm og virkelighet. Den kan aldri gjentas, men det hendte på Nøss.