Noen ganger er naturen øredøvende. Noen ganger legger naturen egg i takrenna di. Det får så være. Kari Reklev Olsen (79) på Røst liker naturen akkurat som den er. 

Vi, to fotografer som næres av ekte menneskemøter, er på Røst for første gang. Vi bor på det sentrale østlandet, men har begge et innebygd kompass som stadig peker mot nord. Vi trekkes nordover, uten at vi vet hvorfor. Det første vi oppdager da vi har fått igjen pusten etter den vakre innflyvningen til øya, er et rødt hus på ei lita øy med det som ser ut til å være flere hundre måker som kretser rundt. Vi spøker med at dette må være øyas måkehotell og lurer på om det finnes noe vertskap. Selv skal vi bo de neste dagene på naboøya, rett på andre siden av sundet. Da vi åpner vinduet på hotellrommet, er lyden av måkeskrik øredøvende. Dag blir til natt og spetakkelet varer ved. Vi googler: ”Sover aldri måker?”

På Røst kjenner alle hverandre og vi får snart en gul lapp i hånda med nummeret til Kari. Vi ringer og byr oss selv på medbrakte wienerbrød og Mozell. Kari stiller ingen spørsmål om hva vi vil henne. Hun svarer med å sette døra på vidt gap. En time senere tar vi båten over og blir møtt av Kari og alle måkene. Det er et sant leven, men Kari bare smiler. I det vi går inn i huset, viser Kari oss et tomt rede rett foran inngangsdøra.
– Hun som bodde her og jeg var gode venner, sier hun og peker.
– Nå har hun mistet egget sitt og dratt fra reiret. Det var leit. Men sånn er livet.
Hun åpner døra for oss med et smil. Når døra går igjen, blir det underlig stille fra måkeskrik inne i huset. Ved kjøkkenbordet er det to stoler, men kun den ene ser befolket ut.
– Dere skjønner, mannen min er på aldershjem. Han har fått alzheimers.
Kari forteller at hun besøker ektemannen omtrent annenhver dag og vet han har det godt, men allikevel er det trist.
– På virkelig gode dager virker det som han kjenner meg igjen, sier hun.

Det er spor av levd liv i ansiktet til Kari. Men det er fortsatt plass til mange flere spor. For det er mye vilje og livslyst i den lillestore snart-åttiåringen som evner å skifte mellom skjemt og alvor på et brøkdel av et sekund. Mimikken i ansiktet supplerer ordene som kommer raskt og nesten uten tenkepause. Men ett spørsmål krever pause. Vi er varme i trøya etter bare noen slurker av kaffen. Kari innbyr oss til å gå rett på sak.
– Hva tenker du er meninga med livet, Kari?
Hun biter et par ganger i underleppa, blir stille en stund og svarer:
– Meninga med livet? Ja, det må være å være til for andre. Her ute er vi avhengige av hverandre. Alt henger sammen med alt.

Kari gjør noe med oss. En fornemmelse av å være tett på noe ekte, en kjerne. Så nærme det så mange streber etter å oppnå. Kanskje er det nestekjærlighet – vi vet ikke.
– Kjenner du til begrepet stress?
– Nei, æ gjør jo itj dét, kommer det kontant på kav trøndersk. Snart femti år i nord har ikke vasket vekk dette beviset på at hun ikke alltid har vært Røst-væring.

Det var kjærligheten som tok Kari nordover. Med en lærerutdannelse fra Hamar i bagasjen var det trygt å sette kursen mot et lite øysamfunn ytterst i Lofoten. Røst består av over 300 øyer med et sentrum på Røstlandet. Her ligger skolen som Kari jobbet på i over 30 år. Sammen med mannen Roald, og etter hvert sønnen Finn Olav, bodde hun på Kårøya. Kun en liten rotur på noen skarve hundre meter skiller Kårøya fra Røstlandet og turen er en smal sak når vind og vær spiller på lag. Men det er slettes ikke en selvfølge. Sterke vinder inntil orkan styrke er ikke uvanlig på Røst, og da kan selv en liten rotur bli en styrkeprøve.
– En morgen jeg skulle på jobb blåste det ganske kudurabelt. Men ro det skulle vi! Vinden tok oss og vi mistet kontrollen på båten. Da tenkte jeg: ”Jaja, Island neste!” Men vi kom oss i land til slutt.

Noen strabasiøse roturer senere innså familien at de måtte flytte til Røstlandet for en enklere tilværelse. Eiendommen på Kårøya, som i tillegg til bolighuset består av et stort hus som fungerte som utleiebolig for fiskere, forble i den lille familiens eie og i dag brukes den til overnattingssted for turister. Når det er turister på besøk, flytter Kari inn hos måkene og har ansvaret for at alt går som det skal. Om nettene har hun vekkeklokka på ring to ganger for å ta inspeksjonsrunder for gjestenes trygghet.

Da familien flyttet inn i 1969 hadde noen få måker slått seg til på taket. Så økte antallet, sakte men sikkert. Som om det gikk på jungeltelegrafen at “Hey, jeg vet ei ledig tomt i nabolaget, kom og bli med oss!” 

Kari forteller levende om fuglefjellene ute i havgapet som nesten er tomme for måker. Alle har flyttet til Kårøya og spøkefullt sier hun at de har hvilehjemmet sitt her. På spørsmålet om hvorfor alle har flyttet akkurat til henne, svarer hun med et skuldertrekk:
– Det er vel godt og trygt her da.

Det er det utvilsomt. Taket på huset er i ferd med å råtne, men for Kari kommer måkene først. En restaurering av taket krever at måkene må flytte, men for Kari er det slettes ikke noe alternativ å jage dem vekk. Norsk institutt for naturforskning (NINA) driver forskning på Karis måker og i samarbeid med dem planlegges det bygging av et kunstig fuglefjell vis a vis huset. Det blir dermed ikke lange veien å flytte.
– Sånn det er i dag kan folkene fra NINA bare åpne vinduet i andre etasje og strekke ut en arm for å få merket ei måke, ler Kari, og forklarer videre at det planlagte fuglefjellet skal ha et slags hulrom, slik at forskerne kan sitte inni og studere måkene. Kari bekymrer seg ikke for selve flyttingen, men humrer over tanken på den stakkaren som skal skifte taket:
– Vedkommende blir nok bæsjet ned!

Måkene er en konstant faktor for henne. Hvilke andre konstanter har hun i det enkle men samtidig så rike livet her ytterst i verden?
– Jeg har et kristent livssyn, svarer hun uten tenkepause.
– Men er dere her på tirsdag? Da kommer kongen og dronninga hit med kongeskipet.
Så gjerne vi bare skulle blitt. Samtalen rundt kjøkkenbordet fyller det utømmelige behovet vi har for møter med mennesker som har skrellet livet ned til å handle om det som er viktig. Jåleri finnes ikke her. På skulderen på strikkegenseren Kari vant i et lotteri har en måke bæsjet.
– Jeg liker denne genseren, sier hun, men vi vil tilbake til det forrige temaet.

Kari forteller om presten de i en årrekke har måttet dele med naboøya Værøy. Men at nå får de snart sin egen prest igjen. Ei dame. Det er forventninger til henne og et håp om å blåse mer liv i menigheten igjen. Uten en kirke, hva brukes som gudshus da?
– Naturen, sier Kari.
– Har du noen gang tenkt at livet skulle vært annerledes?
– Nei, svarer hun kontant.
– Jeg har det bra sånn.

For en gave å kunne hvile i den erkjennelsen, sier vi til hverandre da vi blir kjørt tilbake til hotellet vårt med båten. En sang streifer oss i det vi tusler opp fra brygga og opp til hotellet vårt. ”Jeg hater måker” sang Odd Børretzen. Men han sang også: ”Jeg hater måker, men hvis jeg møter en som elsker måker, en som synes at akkurat måker er som frihetens hvite lys på himmelen, en som elsker måker fordi han synes måker er selvstendighetens og ærlighetens stemme, i en forløyet verden, da skal jeg forsøke å se på vedkommende med forståelse, men lett blir det ikke”.

Han skulle ha møtt Kari. Så kan det hende sangen hadde måtte blitt yderst littegrann omskrevet. Vårt forhold til måker blir iallfall aldri det samme. Skrålet som nærmest gjorde oss søvnløse natten før, er rene voggesangen nå. •

Tekst og foto: Mona Moe Machava & Guro Skjelderup