Jeg har akkurat kommet ombord i sjarken, og Jørn strekker meg en kopp kokmalt. Det er ubehagelig tidlig for et B-menneske.

– Kaffe?
– Jau vesst…
– Idag e han transtilla.
– Transtilla?
– Ja, blikkstille hav.

.... for å lese hele artikkelen må logge på. Hvis du allerede abonnerer på papir, registrerer du ditt abonnement her. Under her kan du enten kjøpe bare denne artikkelen, eller bestille abonnement.

Halvår
299,-
Papir & nettutgave
Seks utgaver
Tilgang til vår digitale utgave
Arkiv-tilgang
Velkomstgave: Stasboka Godt Haill II
BESTILL
Helår
499,-
Papir & nettutgave
12 utgaver
Tilgang til vår digitale utgave
Arkiv-tilgang
Velkomstgave: Stasboka Godt Haill II
BESTILL
[p_wcm_restrict]Det er gode nyheter for en skeptisk fotograf. Det er årets siste tur etter skreien, og vi skal til en plass som heter Finnbrua cirka to timer fra fastlandet. Jeg er klar med fotoutstyr, nok proviant for å drive på havet et par dager, og sjøsykeplaster bak øret. Vi har ikke kjørt mer enn noen minutter før jeg bare må få svar på mitt første spørsmål:
– Sei mæ, koffør e dokker så tidlig på han? Æ mein, ka e galt med å start arbeidsdagen klokka 08 som vanlige folk?
– Nei, si det… Det e nu fint å ha morran me sæ.

Klokka er litt over 05.00, og sola er på vei opp. Et flak lundefugl suser forbi baugen, og det eneste vi ser foran oss er himmel og hav. Jeg skjønner ganske raskt hva han mener. Jeg trives best med begge beina plantet på flat mark, men har behov for en årlig tur i sjark for å føle at jeg lever. Komfortsonen krysses i det vi er så langt fra land at jeg ikke kan svømme tilbake. Skjer det noe galt nå så er det to timer til nærmeste havn.
– Jørn, e det ikkje litt ensomt og skummelt å gå ut mutters aleina i mørtna og snykov, og sætt lina når du ikkje ser en sjit? Æ mein, æ syns det e ille nok å dreg søppeldunken fram til veien under sånne forhold.
– Jo eldre man blir, jo klokare blir man. Om man tenke sæ om en gang ekstra, så går det som regel greit.
Å være alene i båt ser ikke ut til å være spesielt ensomt. På vei ut møter vi et par andre båter som skal til samme område, noe jeg anser som betryggende. Det spraker i radioen, og fiskerne holder samtalen gående hele veien.

– Vel, Jørn… Æ har nu aldri vært her ute uten at han har kommen med både vind og snykov. Vi bi vel ikkje å sjå kverandre når vi dræg.
– Nu vel, han som klaga på været idag, han burde finn sæ nokka anna å gjør på. Æ skal hiv mæ tel, så vi høres etterpå.

Jørn tar på seg habitten og spiller uptempo countrymusikk på full guffe før han går ut for å dra lina. Bølgene og antallet havhester blir stadig større. Vi ser ikke land, og jeg aner ikke hva som er nord eller sør. Hadde jeg lagt på svøm nå hadde jeg sikkert endt opp på Grønland. Etter å ha dratt 2500 meter line setter vi kursen mot land, og igjen spraker det i radioen.
– Jo bedre teknologien blir, jo meir upresis blir værmeldinga. Om detta e 2 sekundmeter stilla så skal fan ikkje æ på havet når han blir 10 sekundmeter frisk bris. De må ha glømt et tall. Jauda… han må bare bli det han må bli. Han går kvit nu, så det blir vel stuking heile veien innover.

Autopiloten har tatt roret og Jørn lener seg tilbake med en kopp kaffe som om han sitter i en stressless. Ved siden av sitter undertegnede og klamrer seg fast til ei stang med begge nevene.
– Kaffe?
– Nei takk!

Jørn har planlagt en naturskjønn rute tilbake via fuglefjellene i Nykvåg. Vi gjør et forsøk på å mate ørna, men den eier ikke appetitt. Resten av turen går rolig for seg innaskjærs før fangsten heises på land på mottaket.
– Ka du sei, Øystein… Du sku ikkje ha prøvd dæ et år som feskar?

På det spørsmålet kunne jeg ikke gi et fornuftig svar. Jeg har samme forhold til å være i båt som ei katte har til støvsugere: det er skitskummelt, men spennende å se på. Det går ikke en dag uten at jeg misunner sjarkfiskerens hverdag. Naturopplevelsen på havet er helt unik. Så, den dagen jeg ikke har noe igjen å fotografere på land, da skal jeg prøve meg som sjarkfisker. Det er ingen umulighet, bare veldig lite sannsynlig. [/p_wcm_restrict]